Ingrid delte mer enn 40 av sine år med Helgeseter, og fulgte mange av menneskene her oppe det meste av deres livsløp. Som lærer, miljøterapeut, og etter hvert leder for hele Helgeseter. Det siste skiftet må ha vært krevende – like etter Inger Tellefsen sin død, og få år etter selveste tante Lilli sin pensjonering.
Selv ble jeg litt kjent med Ingrid siste halvdel av nittitallet da jeg selv overtok som leder på Rostadheimen. For meg var Ingrid enda en av de sterke kvinneskikkelsene på Helgeseter, full av kunnskap, og varme. Spesielt det siste tror jeg Helgeseter fikk mye igjen for da Ingrid tok over roret. Hun var ikke den som høylytt skrek opp for å bli hørt, og samtidig var ikke hennes mildhet noe som en ville utnytte. Ingrid var en rolig autoritet, trygt plassert i et antroposofisk verdigrunnlag som hun mer enn de fleste andre av oss, kunne smitte over til nye medarbeidere i en samtale, eller under et innlegg under våre mange samlingsstunder spesielt i høytidene.
Ingrid var en stor formidler. Komplekse antroposofiske tema ble brutt ned til en forståelig fortelling der alt det vesentlige var med uten å sløres av vanskelige termer ingen forsto. Det var en befrielse å lytte til Ingrid i disse sammenhengene. Selv de få årene jeg fikk arbeide tett på henne var det ingen hos oss som kunne måle seg med Ingrid sin ukompliserte formidlingskunst. Gode historiefortellere i organisasjoner, er gull verd. Når det attpåtil er en evne som besittes av lederen selv, er det en gave. Det gir kraft og liv inn i hverdagen, og tillit til at virksomheten har kontakt med egne verdier. Det hjalp Ingrid oss med.
For beboerne var Ingrid elsket – intet mindre. Hennes engasjement og fokus på dem vi arbeider for var tydelig for enhver. Ingrid viste hvordan vi kunne arbeide profesjonelt med beboerne våre, samtidig som vi skulle unngå den profesjonelle avstanden. Dette kan for mange høres ut som en selvfølgelighet, men det er det ikke. Helsevesenet er fullt av dyktige mennesker som hindres i å ta ut sitt potensial grunnet underlige pedagogiske idealer. Å gi rom for de gode møtene, å interessere oss for hvem beboerne våre «er», det er grunnleggende for at det skal vokse frem en relasjon og et engasjement som varer over tid. Her har Helgeseters tidligere ledere gjort en god jobb. Ikke minst Ingrid, som trådte fram og overtok lederansvaret i en tid da vårt eget idegrunnlag ble satt under større press, grunnet store sosialreformer som var på trappene.
For medarbeiderne på Helgeseter var Ingrid en varm kollega som brød seg. Hun var vel ikke den som analytisk gikk frem i personalsaker etter en oppskrift, mer en som handlet basert på tillit. Hun var for mange på Helgeseter forbilledlig i sin omgang med kollegaene sine. Hun uttrykte ikke fordommer, snakket ikke negativt om andre, heller ikke dem hun må opplevd ikke innfridde forventningene. Ingrid fremsto ikke som moralist, og var fri for bruk av hjelpeverb av typen SKAL, BØR, og MÅ.
Men grenser hadde hun. Et eksempel som er blitt meg fortalt av flere, er da hun på Loftet en gang fersket en tidligere medarbeider da vedkommende forsøkte å stjele selveste Hardangerbestikket i rustfritt stål. Da var det ingen kjære mor, men avskjedigelse på stedet, og det sies at hun fulgte den utro tjener helt frem til porten med beskjed om ikke å vise seg på Helgeseter igjen.
Ift lederrollen er jeg mer usikker på hvor nær hun følte seg denne. Slik jeg ble kjent med Ingrid under samlinger hvor vi som ledere deltok på utviklingsseminarer, fremsto hun som fokusert på; kjerneverdier, beboerne, og Helgeseter som organisme. Hun uttrykte mindre fokus på de instrumentelle områdene som økonomi, organisasjonsstrukturer, og administrative rutiner. Ingrid (tror jeg) må ha følt lederrollen mer tyngende etter hvert, og jeg lurer på om hun presset egne grenser de siste årene av sin ledergjerning, mer av plikt, enn av lyst.
Helsen til Ingrid preget henne etter hvert mer og mer. Men når hun var på jobb fokuserte hun lite på det. Hun var ikke den som gikk rundt og sutret. Noen små og store «ondter» tok ikke fra henne livskraften. Livet var jo så fullt av muligheter og kjekke ting å være med på. Her har vi kollegaer noe å lære av Ingrid. Det var langt mer kontinuitet i dansen på Helgeseter i tiden hun egentlig burde hvile hoftene, enn i dag når plassen er full av friske bein.
Hennes nysgjerrighet var også et synlig tegn på at livet skulle leves til det siste. Hun ville ha med seg så mye som mulig av det hun opplevde som spennende også de siste månedene hvor helsen var kraftig redusert. Hun var jevnlig innom Helgeseter og tok ofte en telefon for å følge med på våre planer om en fest eller et foredrag.
Slik sett ble din pensjonstilværelse så alt for kort Ingrid. Du ville fortsatt hatt mye å dele med ditt kjære Helgeseter, og vi vil savne deg.
Lykke til på din videre reise.
Geir Legreid (d.l.)
