Skip to main content

Jubileumsskrift 1994, Helgeseter 1954-1994

Publisert: | Mi Rieber og Jørgen Lunde | tidsskrift
Endret: 12. november 2023

Gjennom klipp fra Helgeseters årsberetninger (1954-1993), utdrag fra artikler om helsepedagogikk og sosialterapi og venners bidrag, har vi forsøkt å samle interessant stoff rundt det arbeidet og de intensjonene som Helgeseter har vært en del av gjennom 40 år. Det har også vært viktig å beskrive søylene i byggverket Helgeseter litt nærmere.

Jubileumsbok utgitt i forbindelse med Helgeseter sitt 40-årsjubiléum i 1994.

40-årsjubiléum 1994

Helgeseter 1954-1994

© Virksomheten Helgeseter, Nattland 1994
Redaksjonen avsluttet 19. august 1994
Lars J. Konradsen & Øystein A. Løvlie, ombrekking og layout
Marianne Vroom, omslagsillustrasjon
Bergen Trykk AS, Bergen

Tilpasset web høsten 2013. Den trykte boken kan også leses på Nasjonalbiblioteket sine nettsider.

Forord

Lilli med barna

Kjærere venner og lesere.
Gjennom klipp fra Helgeseters årsberetninger (1954-1993), utdrag fra artikler om helsepedagogikk og sosialterapi og venners bidrag, har vi forsøkt å samle interessant stoff rundt det arbeidet og de intensjonene som Helgeseter har vært en del av gjennom 40 år.
Det har også vært viktig å beskrive søylene i byggverket Helgeseter litt nærmere. De menneskene som tok initiativet, og en del av dem som dro lasset og fører arbeidet videre. For Helgeseter er blitt bygget og båret frem av mange mennesker. Umiddelbart ser vi for oss Kate og Paul Rieber, Dr. Karl König, Dr. Margit Engel.
De første barnene; Grethe Larsen, Astrid Amundsen, Reidun Johannessen, Elin Carson, Kari Dahlberg, - med deres familier. Lilli Nøstdal, Dr. Kirsten Eline Jebsen og Ida Marie Rieber. Hva hadde disse menneskene med hverandre å gjøre? Hva skapte de sammen?
Oppgaven med dette jubileumsheftet har vokset som trollmannens lærling, og kildene er langt fra uttømt. Likevel må vi i denne omgang sette sluttstrek. Takk for oss.

Jørgen Lunde og Mi Rieber

 

Menneskene

Verden behøver menneskene fordi den gjennom dem stadig på ny fyller seg med sitt eget innhold. Der foregår en utveksling, ikke av stoff, men av tanker, mellom verden og menneskene. Verden avgir sine verdenstanker til det menneskelige eterlegemet og får dem tilbake igjen gjennomtrengt og preget av menneskevesenet. Mennesket er ikke til for sin egen skyld, men for alle verdeners skyld.

Rudolf Steiner



Kate Rieber var initiativtageren, "gründeren", men opplevde seg selv som et redskap, og sto undrende overfor det som begynte å ta form. Kate (født 21.6. 1901) var yngst av 7 søstrer i en bergensk sakførerfamilie. Hennes interesse lå i retning av litteratur og filosofi. Hun kunne nok tenkt seg å bli journalist eller advokat, men giftet seg tidlig med kjøpmann Paul Rieber, de fikk fem barn. Gjennom sin interesse for mennesker og litteratur kom hun i kontakt med antroposofi, og hennes to yngste barn fikk gå på R. Steinerskolen.
Paul Rieber (født 3.2. 1893) var eneste gutt i en søskenflokk på 6. Familien kom egentlig fra syd-tyskland, men var nu vel forankret i det bergenske næringsliv. Hans interesser var seiling, fangst og fiske. Men den største hobbyen var å bryte stein og anlegge trapper og veier i egen hage. Det antroposofiske livssynet var ganske fjernt for ham, men gjennom arbeidet med Helgeseter nærmet han seg mer og mer den antroposofiske livspraksis.
De gikk sammen om å effektuere tankene om et hjem for barn med spesielle behov.

I 1952 var Dr. Karl König på foredragsreise og kom bl.a. til Bergen. Kate og Paul overvar foredraget om Camphill-bevegelsen og dr. Rudolf Steiners helsepedagogiske impuls. Gjennom dette vokste idéen om et slikt hjem i Bergen frem.

I samarbeid med dr. König og en gruppe entusiastiske medarbeidere fra Camphill i Skottland, med dr. Margit Engel i spissen, kunne Helgeseter ta imot de første barna i april 1954. Samarbeidet mellom Camphill-medarbeidene og de norske var nok ikke godt nok forberedt, og det oppsto forskjellige meninger om hvordan Helgeseter skulle drives. I mars 1955 dro Camphill-medarbeidene tilbake til Skottland.

Elisabeth Englert, Tante Bess, var en god venninne av Kate.
De hadde vokset opp sammen på Møhlenpris i Bergen. Bess giftet seg med Steinerpedagog og forfatter Conrad Englert. Bess var selv malerinne. Etter studier i Paris dro hun til Goetheanum i Sveits for å lære mer. Hun opplevde der Rudolf Steiner og fulgte hans foredrag gjennom et halvår. I 1955 kom Bess til Helgeseter, hvor hun underviste i skolen og hadde mange av elevene i enetimer i maling. Bess betydde meget for Kate.

Christian Smit, onkel til Kitta Jebsen, og svoger til tante Bess, var Kristensamfunnsprest i Oslo. Han ble en nær venn og god hjelper for Helgeseter, særlig i startfasen, i forbindelse med de forskjellige strømninger innenfor antroposofiske virksomheter. Vi opplevde en rakrygget objektivitet som var uvurderlig i en vanskelig og for oss ugjennomskuelig tid.


Kirsten Eline ("Kitta") Jebsen, utdannet psykiater ble en viktig støttespiller og har fulgt arbeidet gjennom 40 år. Kitta er født 30.6.1915. Hennes far var skipsreder, og hennes mor var antroposof og var med å starte den første R. Steinerskolen i Norden

Lilli Nøstdaltok da over som bestyrer. Lilli (født 5.11. 1920) er nr. 2 i en søskenflokk på 4. Hun var et aktivt barn, red på hester og var med der det skjedde noe, men hadde også trang til stillhet og undring. Var hun ikke a finne, satt hun gjerne alene bakerst i kirken. Å stelle barn, syke barn, var hennes største interesse, og hun dro tidlig hjemmefra for å hjelpe til i familier med små barn. Tok utdannelse som barnesykepleier og senere helsepedagogisk seminar i Sveits.
Lilli hadde særlig to støttespillere ved sin side; Kitta og Mi.

Ida Marie ("Mi") Rieber kom uerfaren inn i arbeidet i 1953, kun med stor interesse og nysgjerrighet på livet. Senere ble det barnepleierutdannelse, og studier i inn og utland. Hun var pleiemor og husansvarlig i mange år. Men temperamentet var nok mere utadvent enn hos Lilli, og oppgavene ble etter hvert mere rettet mot kontakt med det offentlige, seminarvirksomhet og det som i den senere tid blir omtalt som kulturell virksomhet. (Se avsnittet om "De tre søstre")

I 1990 trådte Lilli tilbake fra styrervervet og Inger Tellefsen overtok styre og stell. Inger ble født i Kragerø 16.8.1953. Hun hadde mange fellestrekk med Lilli. Inger kom til Helgeseter i 1976 og gikk rett inn i pleien med de aller svakeste. Etter noen år tok hun helsepedagogisk utdannelse i Tyskland samt utdanning i rytmisk massasje. I utdannelsesperioden holdt hun nær kontakt med Helgeseter. Ved slutten av 1980-årene begynte Helgeseter en ny omstillingsprosess.

Innad fordi virksomheten var blitt "voksen", og fordi Lilli med sine 70 år trakk seg mer tilbake. Dette medførte en ny og annerledes ansvarsfordeling.
Utad i forhold til gjennomføringen av HVPU-reformen. Våren 1993 ble det kjent at Inger hadde fatt kreft. Hun døde 14. september samme år. ( se Lillis ord om Inger.)

Ingrid Løvlieer daglig leder av Helgeseter. Ingrid kom til Helgeseter som nyutdannet lærer i 1968 og var i mange år tilknyttet skolen. Hun fikk etter hvert 5 barn, og var hjemme mens de var små. I 1986 kom hun tilbake, først som pleier, senere som Ingers assistent.
Ingrid har i dag et titalls hus- og gruppeansvarlige som sine nærmeste medhjelpere. Hun søker nye veier i forhold til administrasjon, ansvar og inspirasjon, - som kan bære Helgester inn i fremtiden.

Våre 5 første beboere

Fire av de 5 første barna som kom til Helgeseter våren 1954, har fortsatt sitt hjem her. De har riktignok fått sine egne boliger utenfor moderhuset, men hele deres sinn og tilhørighet henger ved det som skjer på Helgeseter. De fire representerer sterke personligheter og har en utpreget sosial samfølelse og ansvarsopplevelse. Det er rake, voksne mennesker som har vært med på å utvikle noe, sette sitt preg på noe, som mange andre i samfunnet kunne misunne dem. Disse fire beboerne, sammen med alle de andre, er de viktigste faktorene slik Helgeseter fremstår i dag.

Kjære Lilli!

Da jeg fikk se bildet av deg, trodde jeg det var bestemoren til Thorbjørn Egners Klatremus (i en eller annen skog en eller annet sted) - det er hun med paraplyen som blir tatt i et stormkast rett for nesen på reven som skal spise henne. Hun har like fin paraply som deg, og smiler like lurt som du gjør.

Det spiller forresten ingen rolle. Men det som derimot spiller rolle er følgende spørsmål som reiste seg i meg: I gamle dager (ca. 35-40 år siden) så benevnte man kvinner på Helgeseter som ”'pleiemor” (fantes det ”pleiefedre” den gang - neppe). Og så lurte jeg i all min naivitet på om del er noen som har kalt deg for "Hu mor", siden du var styrer og sånn ...

Og grunnen til spørsmålet ser du sikkert selv, for del ville vært en slags ganske riktig at du hadde fått et slikt ”dobbelt”-navn, synes du ikke? Tenk bare hvor, viktig latteren din har vært (og er) i gangene på Helgeseter! Og i ditt eget liv.

Aldri har vel begrepet "Hu mor" (enten det er slik eller slik) fått et mer elegant velformet og inderlig uttrykk enn i deg. Takk skal du ha!

Jørgen Lunde

Inger

Når jeg tenker tilbake på mitt første møte med Inger for 20 år siden, var det gjennom hennes søknad om arbeide som ”pleiemor” (som det den gang het) på Helgeseter. Det som gjorde inntrykk på meg var hennes åpne og fine håndskrift og innholdet i søknaden som var varmt, og rikt i hennes forhold til arbeidet med syke barn. Hun skrev også om tanker hun hadde gjort seg om sitt videre virke inn i tiden! Inger kom så til Helgeseter 20 år gammel og tok med glede og begeistring fatt i pleien. Jeg ser for meg en kraftig, ferm ungdom, som sprudlet av mot og livsglede, -hennes glade latter hører jeg ennå. Inger arbeidet i forskjellige pleiegrupper, men helst ville hun pleie og stelle med våre sykeste og svakeste barn. Da dette også alltid har ligget mitt hjerte nærmest, møttes vi i varme og forståelse på dette spesielle området.
Men Inger hadde også rike evner på mange andre felt. Tindrende klar var hun også i sine tanker, og ble i årenes løp en god hjelp for meg i forskjellig administrativt arbeid. Hun fullførte også sin helsepedagogiske utdannelse i Tyskland, og slik ble det at Inger overtok styreransvaret efter meg. Det var en tung bør som ble lagt på hennes skuldre -det var på denne tiden vi gikk inn i HVPU-reformen som medførte en stor omstilling av vårt arbeide. Inger gikk helhjertet inn i alt som ble fordret av henne, børen ble nok ekstra tung mang en gang, særlig når hun også måtte dele tiden med sine tre små gutter. Men om Inger kunne ha ønsket seg litt mer tid og ro, hørte jeg aldri at hun ba om noe til fordel for seg selv.
I disse tyve årene som Inger var iblant oss, er der en uendelighet av rike og gode minner som kan dekke over det såre vemod vi alle føler ved hennes bortgang. For dem av oss som stod Inger nærmest, og fikk følge henne i sykdommens gang, var det en rik opplevelse og nok et skjønt minne, høre og se hennes godtakelse av sykdommens forløp og slutt, som hun godtok med fred og ro, og denne sinnsstemning fulgte henne like inn i døden.

Inger døde 14. september 1993 i en utrolig strålende stjerneklar natt. Mange unge mennesker og deres skjebner har jeg fått oppleve og fulgt i alle mine år på Helgeseter. Inger, som var en av disse unge, fikk jeg følge fra hennes tidligste ungdom til moden kvinne. For meg står hun som et strålende, rikt og varmt minne, som gjør savnet og vemodet lettere å bære.

Lilli Nøstdal.

 

inger og forstefodte 

En venn lytter til hva man har å si, og forsøker forstå hva man mener.
En venn er ikke bare enig, men sier imot og får en til å tenke. En venn er en man har det morsomt sammen med
som tenker på en
som lytter til en
som sier fra når man tar feil
som lærer en nye ting
som alltid har tid, noen man kan stole på.

Møte med de tre søstre

"Egentlig", sukker man mens dagene raser forbi og "deadline" nærmer seg raskere enn svettedråpene på en sommerhet panne. "Egentlig skulle her ha vært noe om "søylene ved Helgeseter", noe mer om -ja!" Og noen dager senere har jeg klart å samle "De tre søstrene -Mi, Kitta og Lilli -til en bedre middag for å finne ut hvordan disse tre sterke kvinnene har klart å holde ut med hverandre -gjennom 40 år -! "Tja, akkurat nå er det vel mer minnene som samler oss", sukker Lilli -"alle gode minner fra de lykkelige stundene vi bar hatt sammen på Helgeseter, for de bar vært mange." De andre nikker, og Mi skyter inn: "Ja, kan dere for eksempel huske den gangen da..." Og så kommer det en historie da, hvor yngre ører spisser seg og får servert en av "de berømmelige" fra gamle dager, efterfulgt av en rungende lattersymfoni -Mi buldrer, Lilli klukker og Kitta humrer på sin lunefulle mate. Og historien -? "Ja det var en eller annen gang i den første tiden, hvor vi skulle være sånne riktige antroposofer og hadde fått opp en språkøver fra Tyskland -riktig så fin var han, og tålte omtrent ingenting. Uheldighetene ville det slik at da han for tredje gang hadde fatt salt i stedet for sukker i teen, sa holdt han på å få hysterisk anfall og hjerteattakk og alt det der. Og mens han ligger på sofaen i biblioteket, så skulle vi ha en prøve på et spill vi skulle sette opp, og Bob var der og øver litt på fiolinen. Ut av biblioteket kommer språkøveren som et lyn, for verre musikk hadde ikke han hørt, og nå skulle han vise all verden hvordan fiolin egentlig skulle spilles ...! Nå hører det med til historien at den godeste Bob var kjevhendt, så fiolinen var spent med strengene den motsatte vei. Det ble verdens verste kattemusikk. Og vi døde omtrent av latter."

Og så ler de -de tre søstre i latterens rike -ler så bordet rister omtrent, selv om de har hørt historien tusen ganger før. "Det finnes like mange slike historier som det finnes dråper i havet", sukker Lilli -"og selv det mest alvorlige har også latterens lune bobler i seg. Det kommer kanskje av at vi tar det som er alvorlig på en alvorlig måte, mens resten -ja, det er jo sa meget komisk i verden! Ved siden av det som bærer alvorets preg -". "Og hva betyr ikke humoren og latteren for en helsepedagog -det er jo et av våre viktigste instrumenter. Enhver farlig situasjon mister sin brodd når latteren kommer frem. Den gode latteren, vel å merke! I enhver situasjon finnes det noe komisk, bare tenk på den gangen da vi hadde besøk av ”de høye herrer fra åndsvakeomsorgen” - de satt i biblioteket og vi skulle drikke kaffe. Et meget viktig møte. Men en av elevene hadde gjemt seg i skapet hvor koppene sto, og der kunne han jo ikke være. Jeg ned på gulvet og fikk dratt ham ut. ”En gjest til”, sier jeg til de høye herrer, hvorpå de reiser seg og hilser pent på den nyankomne. - Det er i slike øyeblikk man ikke vet hvor man skal gjøre av latteren som bobler inne i en!"

-Men dere har også hatt noe annet felles gjennom 40 år -å bygge opp Helgeseter til å være et av pionerstedene i arbeidet med mennesker som har spesielle behov. Det som i dag er vanlig tankegang når det gjelder undervisning, kultur, reiser og for så vidt også innen det terapeutiske og det medisinske, har Helgeseter arbeidet med siden tidenes morgen. Det har med mot å gjøre; det har dere også felles -mot til sannhet, for å si det med Steiner. "Mot-?" Lilli undrer seg litt: "Det er ikke bare mot -det må man også ha, men det er en medmenneskelig selvfølgelighet. Vi er alle et instrument for de mennesker vi er sammen med; det er så selvfølgelig at man trenger ingen teorier eller program for å gjennomføre det. Overfor elevene må man vite at deres jeg, deres individuelle kjerne, er like frisk som hos enhver annen. Og gjennom å tiltale dette jeg'et i det andre menneske, så får man også frem høfligheten, menneskeverdet og respekten for hverandre som medmennesker. Det er ikke bare mot -det er interesse for det andre menneske -at jeg tiltaler vesenskjernen i det som tilsynelatende er sykt utenpå. Og ut av erfaringene vi etter hvert gjorde gjennom å arbeide med interesse for hverandre, så kom undervisning, kultur, reiser osv. som en selvfølgelig del av en helhet. "Men det trenges overskudd for å kunne bruke de ressursene man har på en riktig måte, og få bygget opp det du kaller en skole for disse ideene", føyer Mi inn idet Lilli har sagt. "Og der blir latteren og humoren og det gode, sosiale samværet en viktigdel! Der har vi kanskje også vært et slags nybrottsfolk i et upløyd landskap." Og så kommer det en historie til- og et nytt latterbrøl. Og man aner at når de tre søstre møtes i humorens rike, så blir minnene like uutømmelige som havet -og like mangfoldige som lysets skiftninger over dypblå sommerbølger.


Jørgen Lunde

 

Husker du ?

Drypp fra gamle dager
40 år eller rettere 42 aktive år rundt virksomheten Helgeseter betyr en betydelig samling av opplevelser både for oss som ennå er her, og for alle dem som har vært innom Helgeseter kortere eller lengre tid. Å hvor vi lo, så mange pussigheter, så mye uventet, og i noen grad ble det vel galgenhumor også.
Når Anna hadde satt vannkranen på fullt, mens vi forsøkte gjennom studiekvelder å gjøre oss mer "kompetente". 12 bøtter med vann samlet vi opp, alt fløt, Anna og to medsøstre satt ubevegelige i sengene og iakttok oss. Kunne vi annet enn å le?
-En tidlig morgen var en av guttene forsvunnet. På min vei, så jeg en mistenkelig bevegelse i naboens vindu, tidlig søndag morgen. Jeg listet meg bort, fikk raskt hentet gutten ut uten at andre i huset våknet, -eller en annen gutt som hadde for vane å vandre ut i pyjamas.

-På sommerferie skulle vi helgardere oss, og en av medarbeiderne skulle dele seng med ham. Tidlig på morgenen kom en hyggelig nabo og spurte om vi savnet noen. Det benektet jeg, men ble allikevel med hjem. Her satt vår lille venn i pyjamas og hadde med stor dyktighet tatt i bruk familiens platespiller og radio.

I en periode hadde vi flere som hadde utferdselstrang. En ny medarbeider, kraftig beskjegget utlending, var klar over dette, men kjente ikke bare beboere særlig godt. En ettermiddag så han en kar langs Helgeseters gjerde. Ivrig etter å gjøre sitt beste la han på sprang etter han. Det ble en lang løpetur, fordi den første registrerte at han ble forfulgt, og vår medarbeider registrerte ikke at det var en uskyldig aftenjogger han forsøkte å nå igjen…! Om vi var uerfarne eller om barna var mere utspekulerte, i hvert fall var dagene fulle av uforutsette hendelser. Anna som løsnet håndbremsen så bilen forsvant utfor veien. Bjørn som lynraskt stakk av, stjal en sykkel på veien og syklet hjem til Arna. Margareth som stod klar når brødbilen kom, straks sjåføren var på vei for å levere varer, tok hun den nærmeste bløtekake og momset i seg før han fikk sukk for seg.

På en fjellstue engang hang bare halve gardinen igjen, vi måtte bare gi oss av i latter. Heldigvis så innehaveren det som en anledning til å anskaffe seg nye gardiner.

Mi Rieber

Magne Vaksdal

Der er mange som har betydd meget for Helgeseters liv og virksomhet, men som kanskje ikke har markert seg på den store daglige arena.
Revisor Magne Vaksdal er en av dem.
Et tilbakeblikk på årsberetningen fra 1954 viser oss at Magne Vaksdals signatur smykker regnskapene fra da og frem til 1992. Ganske spesielt var samarbeidet fra starten i 1954 hvor Paul Rieber selv førte regnskapene.
Gjennom skiftende tider og medarbeidere har Magne Vaksdal fulgt stedet fra "Gründer- og pioner-stadiet og frem til en vel etablert og "satt" virksomhet slik vi kjenner den i dag. Regnskapene gjenspeiler livet og verdisettingen av en virksomhet.
Vaksdals stillfarne interesse, vennlighet og nitide nøyaktighet gav stor tillit, trygghet og respekt. Det var en god og hyggelig begivenhet når han hadde sine jevnlige arbeidsøkter her.
En søyle i byggverket Helgeseter.

Mi og Synneve.

Onkel Arthurs Erindringer

Det første møte jeg fikk av Helgeseter var en søndag, jeg og min kone besøkte Kari -datteren var, som den gang var liten. En litt eldre mann gikk rundt og snakket med barna, og en drops vanket der også til en og anden. "Det var en snill bestefar", tenkte jeg om mannen. En stund efter, når vi er på besøk, ser jeg samme mann står og skuffer sne med en stor spade. Da spør jeg en annen hvem det er som står og skuffer sne. "Riebere'n", får jeg til svar. Jeg blev skamfull og meldte meg på til dugnad om helgene. En stund senere var vi en del fedre som kom og jobbet med en lekeplass om lørdagene. Da kom vi også i kontakt med Tante Kate, og de laget en deilig lørdagskvelds hver gang vi var og jobbet. Også dette vidunderlige vennskapet -det varte til lenge efter at de blev pensjonert. De kom og kjøpte egg hos meg, og engang sa han til meg: "Arthur, koffår e' de brune eggene så go'?" Jeg svarte: "Jo, onkel Paul, de brune hønsene får kakao, og de kvite får vatten!" "Je' deg", svarte han. -Et vidunderlig vennskap var det.
Arthurs åkerEfter at min kone, døde blev min lengsel til Helgeseter og Kari større; mange kvelder om sommeren gikk fra arbeid og frydet meg i grønnsaksåkrene på Helgeseter. Så plutselig en kveld, så skjer det: Lilli og Mi tar meg i hver sin arm og reiser meg opp og spør om jeg vil komme til Helgeseter og arbeide der. Jeg fikk sjokk. Ungdomsdrømmen min var gått i oppfyllelse -dyr og jord -det var det jeg alltid hadde drømt om.
Jeg var bare amatør, men du verden, hvilken arbeidsglede du får når du kan arbeide med dyr og jord. Også de fine flotte forbindelse fra øverste ledelse til alle fantastiske medarbeidere, for ikke å glemme alle de greie elevene som jeg har hatt den glede å være sammen med fra de gikk med snått i nesen til i dag da de går med "snåttebremser" under nesen. Og om jeg skal takke, sa må jeg ikke glemme de fine dagene på Varaldsøy i Hardangerfjorden. Så vil jeg avslutte disse erindringer med takk til Helgeseter for den skjønne tid som pensjonist jeg har fatt tilbringe her. Det er ikke mange pensjonister som får oppleve en slik alderdom som jeg. Tenk å stå opp en fin sommermorgen og gå til fjøset nynnende på sangen "Og til arbeids eg jekk, so det var til fest, med bønn for min fagre heim."
Takk for meg og risengrynsgrøten hver lørdag!


Onkel Arthur

 

Tillit
Vi trenger alle tilliten
som holder gjennom vindstøt underveis

Vår sti er stenet
når vi savner en medvandrer på den

Tilliten alene kan føde oss, holde oss

I dens rom kan det skjeve folde seg ut
og gjenreises langs de rette linjer

Vi blir ikke til,
før en annen lar oss få være

Bare da kan vi fødes
bare da lære oss å gå
og da kan vi våge livet
selv når den siste flamme
er brent ned

Da kan vi gjenoppstå

Wera Sæther

 


Klipp fra årsberetninger

Årsberetning for 1955

1955
Den første årsberetningen fra Helgeseter har et vakkert sommerbilde av Hovedhuset på forsiden, en forside som ellers bærer preg av nøkternhet, sett med våre moderne øyne. Litt spent åpner man beretningen -man vet at det var en konflikt der i begynnelsen av stedets tilblivelse; står det noe i årsberetningen om den? -"De fleste av de utenlandske medarbeidere avsluttet sitt virke ved Helgeseter i mars 1955." Og så følger en oppsummering: Ved regnskapsårets begynnelse 1. juli 1954 var det ni barn i Helgeseters pleie, ett år efter var det 29. Det sto tolv medarbeidere igjen efter omveltningene.
Årsberetningen er ellers ganske nøkten -det er oversikt over gaver, regnskap, en utførlig legerapport og en beretning fra "skolen" med sine to klasser. Så følger byggeregnskap og driftsregnskap, det siste viser nettoutgifter på 184.851,14 kr. - en stor sum den gang. Kikker vi litt på tallene i regnskapet, ser vi at lønnsutgiftene er på 78.800,- hvilket vil si ca.6.500,- pr. medarbeider -pr. år. (Hva er dette beløpet målt med dagens penger? -Matbudsjett for en litt stor familie pr. måned!)
Andre interessante tall- sett med 94-øyne -er kontorutgifter på kr. 3.431,93, lys/varme til kr 9.368,11, feriehjelp for kr 2.510,70 og transportutgifter for kr 11.786,89 -budsjettet hadde regnet med 5.000,- !, så der har man fått seg en støkk. Driftsregnskapet er undertegnet av Magne Vaksdal, han har holdt hånd om regnskapene siden den gang og frem til 1992.

Helgeseter fra Sørhaugen

1961
Den 10/8 1961 fastsatte departementet kostpengene for 1961 til kr. 24.- pr barn pr døgn, idet man med denne sats antok at underskuddet for tidligere år, kr. 21.832 skulle bli dekket. Regnskapet for 1961 viser at denne beregning holdt så noenlunde. Underskuddet ble brakt ned til kr 1.497. I oktober 1961 fremla vi budsjettforslag for 1962, og på basis av dette forslaget fastsatte departementet kostpengene for 1962 til kr. 23. pr. barn pr. døgn. Vi antar at denne sats ville ha vært tilfredsstillende basert på de priser som gjaldt i oktober, men dessverre har det siden den gang vært tildels store prisstigninger, sa det tør nok være noe usikkert om kr 23.- pr vil holde. I løpet av 1961 mottok vi gaver med kr 52.265.- Hertil kommer gavekonto fra tidligere på kr 1.850.-

1970
Året da Helgeseter ble truet med både boligblokker og parkeringsplasser som nabo -en blek Lilli skriver brev til kommunen og forklarer det umulige i et slikt forslag. Et annet problem er elevene hvor over halvparten er over den aldersgrensen som er satt for Helgeseter -hva skal man gi dem for tilbud? Hva kan samfunnet tilby dem som er bedre? Overfor lærene i skolen her oppe forsøker departementet å gripe inn med sin offentlige hånd, men skarpe reaksjoner både fra ledelsen og foreldrene avverger dette. Ett lyspunkt i et ellers problemfylt år -Varaldsøys fruktbare jord skjenket 1001 kilo poteter ...!
Driftsregnskapet viser litt over millionen i utgifter, mens litt over halv-millionen gikk til lønninger.


1974
Hestene, fra en beretning..
Det er mange år siden nå -6-7 år kanskje -at jeg tok en ferietur til hest med Hans Velund i Hallingdal. Vi kom i snakk om barn og dyr,og særlig syke barn. Det ene ordet tok det andre. Plutselig sier Velund: "Du kan få låne noen hester av meg og prøve hvordan det går med barnene deres, så kan dere senere få kjøpe dem om det går bra. En rikstelefon til Lilli, selvsagt, som bejaet ideen! Litt ut på høsten kom så Velund med hestene, lærte oss opp, og så til at alt lå vel til rette. Alle fikk ride, bade voksne og barn, de som måtte holdes i salen, og de som mestret det selv. For alle var det en herlig opplevelse. Laila, Peter og Synneve, som daglig har sine ridetimer, og som på den måten kan bevege seg i terreng som elles er utilgjengelig for dem. Dertil kommer for Stig, Hanne og flere av de mindre, som ellers flyr så altfor fort. Tenk å oppleve denne trauste, varme, ro og rytme når ”Rita”og ”Nille” beveger seg. Tenåringen, motebevisst, med skjeggdust på haken driver rene sirkusoppvisning i rasende galopp på "Ritas" kraftige rygg. Jan Erik har i mange år nå hatt ansvar for mating og stell av hestene. Gjensidig respekt for styrke og innfall var nok en verdifull kombinasjon, og til glede og hjelp for alle parter.

Mi 


1975
Efter fjorårets kraftige jubilering -med opera, utstilling, nordisk helsepedagogisk sammenkomst i stedets regi, så er det ikke rart at Helgeseter puster ut i 1975 –puster ut med ferieopphold i både øst og syd. Årsberetningen tar opp ferieopphold som et tema, og bruker eksempler fra vinterferier på Engeland, Gol og Hodnaberg (ja, til og med Varaldsøy besøkes vinterstid), 17.mai i Alversund og sommerferier på Kvanne, i Hardanger og i Danmark. I en artikkel beskrives alt rundt et slikt ferieopphold, og når man da vet at vinterferiene dette året med stort og smått omfattet omkring 100 personer, så ser man at Helgeseter efterhvert får "reiselivs-status".
Nettoutgifter dette året er på 2,6 mill., mens lønnsutgiftene ligger millionen under.

1977
Vi installerer heis!

HYMNET  TIL HELGESETERS NYE HEIS:

Uselvisk åpner du din store himmelblå port,
og lar oss tre inn i ditt strengt gyldne rom.
Galant gir du oss valget
mellom dine tre livsstadier:
Og med den samme reserverte bevegelse
bringer du oss ned i kjellerens mørke
til rotfrukter og malingsspann
over jorden til søvnens saler
til nattdrakter og badekar
eller du bringer oss til Jordens dag -
til solomspunnet middagsmat,
og snø og ski og sang.
O HEIS -måtte du aldri la oss bli stående
i ett av dine intervaller!

 hymne til en heis


1978
Et forunderlig år, mumler det inne i en mens man leser beretningen for 1978 -den eier en strenghet og alvor som ikke har vært der tidligere. Finleser man litt, så ser man straks at det stemmer -"et år som stadig stilte krav om sterkere, presisere formulering av ens gjerning", står det ett sted. Et annet sted står det om arbeidslivets voktere på arbeidsplassen -verneombudene -som dukket opp dette året; gregoriansk messespill av sangere på besøk, Jon, Peter og Jan Arvid med hjelpere reiser med hurtigruten, og i midten av juni er det første møtet om fremtiden -om proseminaret som skal utdanne helsepedagoger. Og så kommer sommerferien, og alle sprer seg for alle vinder, før høststormene samler igjen rundt Mikaelispill og adventstid. Det underligste er at disse bildene fra året er undertegnet "medarbeidene" ...Det finnes småartikler om det helsepedagogiske seminar, sjøreisen med "Hurtigruta", gården og om sommerferie i Holland for folket i "Villaen". Driftsutgiftene er litt over 4 millioner, mens lønnsutgiftene er på mer enn 2,5 millioner.

1979
På et rådsmøte i 1979 ble det "besluttet opprettet et styre for virksomheten Helgeseter. Styret ble konstituert 31. mai samme år. På grunn av styrets korte funksjonstid ble det ikke gitt noen årsberetning for 1979.
Ved opprettelsen av et styre på en institusjon som i over 25 år har hatt sin egen innarbeidete styringsform, vil det naturligvis ta en viss tid før styret finner sin naturlige plass og arbeidsform. Denne tilpasningen har til en viss grad vært påvirket av at en intern avklaringsprosess pågår. Den har til hensikt å tilføre de ansatte et større medansvar og innflytelse. Styrets formann har vært engasjert i disse interne drøftelsene…

1981
1981 var det året da Kate og Paul Rieber vandret bort, som det står i årsberetningen. Det er Lilli som har skrevet om de to -som i 1953, utfra et møte med Dr. Karl König, bestemmer seg for å stifte Helgeseter. Også "tante Augusta", "tante Vally" og "tante Hilda" døde dette året. Sett i ettertid må det ha vært følt som et enormt savn -fem så sterke mennesker som virket og formet hverdagene på Helgeseter. Lillis korte "nekrolog" i årsberetningen handler om alt de gjorde. Dette er Helgeseters 28. år, og inspirert av Brodal (Hans Brodal- SEA) forsøker man å legge om samarbeide og organisering til nye veier -12 medarbeidere danner den indre kjernen, 30 mennesker står litt mer i periferien. Skolen har 43 elever -11 grunnskoleelever, 32 i "lærlinge-virksomhet" i verkstedene. To år senere er det bare to grunnskoleelever igjen, og man spør seg om grunnlaget for skoledriften. Randi forteller fra terapiavdelingen. Fra verkstedsfronten kan nevnes tovingsverkstedet i Sandviken, en oversikt over solgte produkter fra "Rosinen" (butikken ble startet i 1979) og fra gården med noen praktfulle bilder fra ridetimer.

Kate og Paul Rieber

1981 var preget av vemod da både Kate og Paul Rieber vandret bort -samt tre av våre gode og trofaste venner. De hadde oppnådd en høy alder -etter et arbeidsomt og fruktbart liv. Men for dem alle kom det noe nytt og rikere inn i deres tilværelse ved opprettelsen av Helgeseter som hjem for psykisk utviklingshemmede barn i året 1954.
Det var Kate som gav stedet dets navn. Hun virket selv videre i mange år for Helgeseter, med urokkelig energi -for dets videre vekst og utfoldelse.
Hun var ildsjelen bak det frøet som ble lagt her opp i fjellet og like opp til sin alderdom var hun gjennomtrengt av denne sin store kraft og hjelp, til glede for sine medmennesker. Selv arbeidet hun også i mange år med i medarbeiderskaren. Hun underviste våre barn i vevkunsten og rokkens mysterier. I hennes vevstue var det en livlig og boblende fantasi. Der la hun også spiren til alt det man nu høster i arbeid hos våre voksne elever.
Ved siden av Kate, stod onkel Paul som vi kalte ham. Fra første dag var han med Kate. Alltid rede til å hjelpe og støtte henne i den ide og arbeide som var blitt hennes livsoppgave. Med sin store varme, klokskap og personlige beskjedenhet, støttet han henne fullt ut. Onkel Paul arbeidet også blant medarbeiderne i mange år. Han holdt hånd om vår økonomi og hadde sitt daglige virke på et lite beskjedent kontorrom. Dette hadde han ved siden av sitt virke som travel forretningsmann i sitt eget firma.
Det er et yrende liv på Helgeseter i dag. Mange hus er kommet til i årenes løp og overalt er det en livlig aktivitet -fra skole til verksted og til terapi.
Skuer man utover eiendommen blir man fylt av en dyp takknemlighet over at man har fått lov å oppleve å arbeide her sammen med Kate og Paul. En skjønn tid som var fylt med kraft, varme og begeistring er forbi. Men måtte det lille frøet Kate og Paul la her, få spire og gro og måtte de egenskapene Kate og Paul var så gjennomstrålet av, hjelpe oss på vår vei videre frem.
Kate Rieber døde 8.april, nær 80 år.
Paul Rieber døde 6.august, nær 90 år.

I februar døde (Augusta Faye) tante Augusta som hun ble kalt av oss alle. Hun var fysioterapeut for elevene da de var barn. Rank i ryggen, med en tørr humor, var hun et godt element blant oss i mange år. Dagen etter onkel Pauls død, vandret også hans søster Vally Rieber bort. Fra første stund til langt opp i årene stoppet, lappet og sydde tante Vally for barna. Hun hadde også barnas mødre hjemme hos seg, hvor de arbeidet sammen for Helgeseter. Uendelig meget fint håndarbeid har tante Vally's flittige hender utført for hjemmet. Hun strikket de nydeligste sokker, votter og luer. Mange koselige stunder hadde elevene hjemme hos henne. Hun hadde omsorg for hvert eneste barn og skinte og tindret av glede når plaggene hun laget passet det spesielle barn hun tenkte på.

Kort tid etter tante Vally, døde så tante Hilda (Hilda Tyse). Hun var vår syerske gjennom mange år. Hver høst og vår var det livlig for da skulle det syes nytt. Det var søm som holdt godt, for tante Hilda var streng og nøye og det skulle være pent og holdbart. Du verden så festlig det var med det livet i huset. Men vi hadde alle stor respekt for tante Hilda og litt ekstra stas måtte vi gjøre på henne -det var hun vant med. Minnene er mange og overfor alle disse fem gode venner, som nu er vandret bort, blir man gjennomstrålet av varme og takknemlighet.

Lilli

Terapeutisk hull

1982
Det terapeutiske hull
(Etter sprengningen til kjeller for terapibadet)
Ned må vi for å komme opp…

At tro kan flytte bjerge, det er en gammel historie, men så ser vi at troen også kan sprenge hull i fjell, -med noe hjelp av dynamitt, naturligvis.

Å konkretisere ideen om å skape et fjell, varer i eoner -men å utføre tanken om å slå seg rom i fjellet tar bare noen dagsverk.

Jo større hull, desto større plass har vi til vare forhåpninger.

Og gnomene som har vært innesperret i fjellet i tusener av år, fryder seg nå over å kunne slippe fri og over at deres slektninger, undinene, snart kan boltre seg i bassengets blå vann.

Vi slår fjellet i stykker, jevner jorden, legger så sten på sten og reiser en vegg der før vind og fugl fløy fri. Legger tak over og skjermer av for kulde og regn,- og henter så naturens elementer forvandlet inn i dette rom. Alt brakt til ro,- i bassengets vann, i mineralsalter, urter, oljer og sepe; i elektrisitet og varme. Og som før fuglen i den frie flukt, samler nå massøren bevegelsene i rytmiske tak mot den vonde rygg.

Slik stiger da også tankebygget opp av dette intethetens hull.

Odd Lindbråten



1984
Helgeseter feirer sine 30 år med en solid liten trykksak som virkelig gir et bilde av stedet akkurat da. Og for første gang får man et skriftlig innblikk i de mest hverdagslige rom og gjøremål på Helgeseter -kjøkkenet, kontoret i 3. etasje, kjelleren med sin vedlikeholdsavdeling og vaskeri- og reparasjons-avdelingen. Dette er nødvendige deler av Helgeseter som ofte glemmes; det er bra at en 30-åring kan hente opp noen bilder fra virksomheten. Så får vi noen blikk inn i verkstedene, i terapiene, og i den kunstneriske siden av stedet -musikk, maling, sangundervisningen og ikke minst de årlige spill- i jubileumsåret er det "PeerGynt" som skal fremføres. Men denne altomfattende beretningen har også noen småartikler omkring medarbeiderne og de ulike mandatgrupper og samarbeidsproblemer som finnes på Helgeseter -en problematikk som ikke har vært sa meget synliggjort tidligere annet enn gjennom sukk over gode medarbeidere som slutter. Det er som om 30-åringen ser at en ny tid er på vei, den krever andre og kanskje mer detaljerte arbeidsmåter enn tidligere tider.
Driftsutgifter, netto: 7,5 mill.kr., derav lønnsutgifter på 4,5 mill.

Ledelsesformen på Helgeseter, anno 1984
I likhet med hvert menneske så har også en institusjon sin biografi. Barneårene er fylt av livskraft og energi. Utviklingen er en selvfølgelig og sterk strøm som man med glede og mot gjerne lever med i. Etter hvert begynner særtrekkene å meisles ut og individualiteten trenger seg frem. Når ikke den barnslige entusiasmen, nybegynnergleden lenger er der som selvfølgelig inspirasjonskilde, merker man at formprinsippet må gjøre seg mer gjeldene. I en institusjon må man etter hvert inngå avtaler, danne rammer og rutiner som erstatning for pionertidens naturlige fremdriftskraft. Organisasjonsfasen er begynt. Samtidig er jo institusjonen virkestedet for mange mennesker som alle har sin måte å stå i verden på. Alle har sin egen individuelle biografi og sine spesielle evner. Hvis arbeidsplassen er lagt opp etter altfor stramme rutiner og rammer, alt for sterkt organisert, så kveler man det enkeltes menneskets virkemåte. Hvis -på den andre siden -organiseringen ikke har gjort sitt inntog, så hemmer det også utviklingen. Nå må man utvikle måter for samarbeid slik at alle medarbeidere kan få mulighet til å utvikles i arbeidsmiljøet -til å ta initiativ og handle selvstendig i sin arbeidssituasjon.

1985/86:
Ikke vet jeg om 30-åringen festet for meget, men den måtte bli 32 før neste beretning kom seg i trykken -denne gang med forvandlet forside, og det første nummer som gjør en liten "revolt" mot den efter hvert "vanlige" forsiden på årsberetningen. Kanskje er det stedets nybygg -"Arken" -som inspirerer til forandringene? Beretningen har foruten "det nye ansikt" også fornyet sitt innhold -en lang beretning fra "Arken"s stolte beboere, gårdens ve og vel, siste nytt fra arbeidsplassene og årets reiseliv -noen til "Solgården" i Spania, teaterweekend i Stavanger og -den store reisen til Grekenland!

1985
"Va' det ikkje fenmenalt ?"
I år gjør vi musikalen "My Fair Lady". Fra første stund var både elever og medarbeidere begeistret for ideen. Manus fikk vi fra Teatervitenskapelig institutt og Andrè Bjerke stod for den norske oversettelsen. Men for oss vestlendinger -bergensere, var det svært vanskelig å gå helhjertet inn for den østlandske vri, så vi bestemte oss for å gjøre det hele på morsmålet, nemlig bergensk. Det var "mykje ber'e" for oss alle. Hundrevis av tekst/noteark ble stensilert opp og delt ut til de som skulle være med. Faktisk hadde vi hele persongalleriet innen rekkevidde -, bare en solist måtte hentes utenfra, nemlig hovedrollen: Prof. Henry Higgins. Operasangeren Tore Johannessen sa ja på vår forespørsel og kom til prøvene den siste måneden.
Ellers kunne vi jo bare plukke det vi trengte: På kjøkkenet hentet vi to romslige, festlige typer, både Arthur og Odd var selvskrevne som henholdsvis bartender og kompis til Mr Alfred Dolittle, søppelkjøreren og dagdriveren, ypperlig levendegjort av Arne Krohn Nilsen. Vår unge medarbeider, Jon Henry, ble også dradd inn i det hele, rollen Oberst Pickering ble hans sceniske debut. Torhild Langhelle slapp heller ikke unna: hennes Mrs. Pearce, hushjelpen til prof. Higgins vil vi sent glemme. Vi grep også godt fatt i hennes mann Gunnar, som tillot seg å glemme fugleverdenen for en stund og fikk rollen som den forelskede Freddy. "I det strek hvor du bor" var jo hans herlige kjenningsmelodi.

Da forestillingen gikk av stabelen i midten av juni hadde vi anskaffet oss et syvmanns-orkester både med profesjonelle musikere og studenter, ledet av Kjell Wernøe. De ble temmelig overveldet over "nivået" vårt, som de sa, og spilte ypperlig til de 3 forestillingene, som ble spilt for fulle hus. Det er blitt meg fortalt at folk både lo og gråt i salen. –Det må de ha gjort- i alle fall gjorde vi det på scenen. Aldri har jeg opplevd en mer vibrerende og ekte scene. Det får så være at jeg gikk ned 5 -6 kilo i vekt den siste tiden, at jeg våknet midt på natten av at jeg satt i sengen og dirigerte/instruerte på "ladyen" mer enn en gang, og at jeg etter de mest hektiske prøver lå søvnløs i timevis med melodier / ideer svirrende rundt i mitt stakkars hode.
Men vi fikk virkelig "Ræven i Gir", som Eliza skrek til hesten. Dover, på Ascot -løpet og Vi skapte en herlig -en lang en tretimers farverik forestilling sammen -som vi aldri kommer til å glemme.
Eliza, alias Marit Karaśkiewicz

1985
I styrets beretning finner vi også et "blomstringsår". Foruten arbeidet med "Arken", er det installert nytt brannvarslingssystem, første byggetrinn til låven er påbegynt, kjelerom i kjelleren og - "et nytt internt, avansert telefonsystem" ser dagens lys; det øker sikkert sikkerheten som det blir nevnt i styrets rapport, men er også inngangen til en helliten labyrint av systemer som stedet må slite med i årene som kommer. Lykkelig uvitende lever man med sine "callinger". Året var også et dramatikkens år med stor- oppsetning av "My Fair Lady" i juni -braksuksess! Driftsresultatet dette året viser 9,8 millioner på utgiftssiden, hvorav 5,7 av dem går til 31,5 stillinger.

1987
Hvert år er fylt av store og små begivenheter, og det er vanskelig å gi et fullgodt bilde ved et tilbakeblikk. Særlige trekk er likevel klare, bevisstgjørelse av vårt arbeide. Dette dreier seg både om det rent faglige, materielt, dvs. bolig og andre husvære, og også om administrasjon i forbindelse med nye retningslinjer i samfunnet. Vår spesielle situasjon er at Lilli tenker å trekke seg tilbake på grunn av pensjonsalder. Vi bygger nye boliger og forbedrer de gamle. Vi utvider barnehagetilbudet. Dette ikke bare som en hjelp for medarbeidere, men også med tanke på nabobarn, eventuelt handikappede barn. I år hadde vi igjen en konfirmant. Etter et års undervisning ble det til en stor høytidelighet i Kristensamfunnet mai 1987. Av større kunstneriske verk oppførte vi i år operaen "Orfeu" av Monte Verdi. Det ga en storslått og rik avslutning før vi sluttet av skoleåret og gikk inn i sommerferiens gleder og problemer. Samarbeidet med Rostadheimen har utviklet seg til å omfatte mer enn seminararbeidet. Et tredje år skal plusses på de to vi allerede har. Ellers har vi sammen engasjert oss i vurderingen av Stortingsmelding nr. 67. "Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede" og legger opp til felles foreldremøter i den anledning.

1989
Helgeseter fyller 35 år. Årsberetningen blir igjen en liten mimrestund over de forgangne år -med særlig henblikk på Lilli og "tante Kitta", "bestyrer og lege helt fra starten 35 år tidligere. Dette året innebærer to store forandringer -Inger Tellefsen overtar som styrer, mens Inge Raknes langsomt skal innarbeide seg som lege ved stedet.

Innad er det Ketil, Jannike og Mi som danner en prosjektgruppe. Hver del av Helgeseters virksomhet skal analyseres eventuelt omarbeides og utvikles etter tidens tanker uten å miste vår målsetning og karakter. Prosjektarbeidet blir lagt frem for medarbeiderne, foreldre, styre og råd. Samarbeide er der også i en gruppe med ytterligere en medarbeider og 3 foreldrerepresentanter. Her er enormt store oppgaver som gir hele det nåvrerende Helgeseter en kraftig utfordring. Ved utgangen av 1989 ser vi meget positivt på de utfordringer som ligger fremfor oss med å utvikle og videreføre Helgeseters berettigelse i pakt med tiden og statuttenes idègrunnlag.
Det er tydelig at Brodal-impulsen begynner å skyte rot; også samfunnet og tiden krever vel det. For utenfra kommer HVPU- reformen som krever sitt, og der er mange møter og konferanser både dette året og de påfølgende.
Av ferieprosjekter gikk en tur til vinterfjellet -med englevakt da bussen kjørte av veien -og en sykkeltur til Nederlands svake motbakker. At Jan Arvid dro med Lilli på hyttetur ved Stavangerkanten, er også et historisk faktum. -Over i historien går også "Haugtussa" hvor det ble øvet på alle mulige kunstneriske plan. Driftsutgiftene er i år på litt over 13 mill., mens 8 avdem blir brukt til lønninger.

Øvre Sædalsvei 48, klipp.

Reidun, Marit og Berit har nå bodd i "nr. 48" i snart et år. Det har vært et spennende år, så vel for dem som for oss andre som har vært involvert. Det var nok med en viss skrekkblandet fryd damene for første gang så seg rundt i det tomme skallet som skulle bli deres fremtidige bolig. De gledet seg samtidig som det kom en mengde usikre spørsmål om "hvem skat være der om nettene? Får vi arbeide på Helgeseter som før?" osv.
Etter hvert som huset ble fylt opp med møbler og det ble litt hjemmekoselig der, ble noe av usikkerheten erstattet av en mer tilfreds mine. Ting som for ett år siden fortonet seg som meget dristig, blir i dag utført uten at noen fortrekker en mine. De holder huset til enhver tid pent, går på butikken og handler, kommer med forslag til hvordan de skal ha det, inviterer venner fra Helgeseter på kaffe og vafler. De takler del meste utmerket og utfyller hverandre på en meget god måte.

Som et slags sikkerhetsnett omkring damene, har vi også hatt noe vi har kalt faddergruppen. Den har bestått av Mi Rieber, Else Nøstdal, Synneve Cato Olsen, Lina Gunnarsdottir, Borghild Johannessen og Ketil Kvam. Vår oppgave er å ivareta damenes interesse overfor offentlige myndigheter og Helgeseter, samt se til at de trives og har det bra.

En annen gruppe mennesker som har sagt ja til å engasjere seg i damenes ve og vel er Kiwanis. Dette er en gruppe allsidige herrer fra Fana og de har sagt ja til å stikke innom boligen et par helger for året for å hjelpe til med hagen og forskjellig vedlikeholdsarbeid. Som dere skjønner er damene omsvermet på alle kanter.

Ketil Kvam


1990
"Året da fremtidsvyer og intensjoner for fremtidig drift skulle konkretiseres og realiseres" -overskrift for en beretning full av "den nye tid": Samarbeide med Bergen kommune som setter Helgeseters fritidstilbud (riding, folkedans, drama og sang, svømming, bakekurs) i fokus, karnevalet (som har vært hvert år, men forbigått i beretningene) som var en velkrydret chilensk aften, elevmøtene som har fått fastere rammer og det nære forholdet til G. C.Rieber & Co. A/S som har gitt uvurderlig støtte utvikling av det helsepedagogisk arbeide. Spesielt studiereiser for medarbeidere synes å ha væ rt prioritert dette året -Dornach, Järna, Vidarasen, "Smutthullet" (Oslo), foruten vanlige konferanser i "SOR, PHL, m. v.". Ferieturene ble avviklet over hele Europa -Syden, Jugoslavia, Danmark, Tyskland, Færøyene, foruten Jæren, Voss, Kragerø og Varaldsøy -det er som om 37- åringen riktig reiser seg og "skuer ut i verden"!
På scenen blir "Spillemann på taket" fremført -igjen et kjempeløft av alle medarbeidere -og i årsberetningen kan man også lese om noen andre spillere -Helgeseters støttespillere, hvor G.C. Rieber & Co. A/S allerede er nevnt, men også syklubben "Spred Solskinn", losje Bergensiana Odd Fellow og Kiwanis -Club Fana får sine hederlige omtaler i beretningen.
Driftsutgifter: 13,7 mill. -lønninger: nesten 9 millioner kr.


1991
Årsberetningen innledes med en hyllest til ideén som kraftfeltet for den mangearmede virksomhet som Helgeseter etter hvert er blitt, samtidig klinger budskapet fra fjorårets spillemann i ørene: "Tradisjoner brytes opp, men livet består". Vi ser det best på årsberetningen som forandrer forside, har fargebilder fra Sør- Norgesturen og er trykket på resirkulert papir. Men også på et indre plan merker man at tradisjonene brytes opp: Elever flytter ut både til flere prosjekthus i nærmiljøet og egne bofellesskap andre steder, en tidagers tur til Trondheim blir årets store begivenhet -og et nytt telefonsystem ser dagens lys, til både glede og nytte da man endelig forsto det fullt ut. Ellers er året fylt av planlegging som har med fremtiden å gjøre.

1993
Inger Tellefsen, styrer på Helgeseter siden 1990, ble sykepermittert på nyåret. Desverre utviklet hennes sykdom seg i negativ retning. Hun døde i sitt hjem 14. september. Begravelsen ble holdt på Helgeseter v/Kristensamfundsprest Markus Schultze-Florey, - mye vakker sang og musikk, et hav av lyse skjønne blomster i en strålende vakker høstdag.

-reformen har ført til nye rammebetingelser for Helgeseter. Det har vært viktig å profilere Helgeseter overfor våre premissleverandører. I den anledning har vi hatt besøk av sosialminister Grethe Knudsen og Ingvald Bastensen fra sosialdepartementet. Helgeseter har også hatt besøk av kommunale myndigheter: kommunalråd Ågot Himle, kommunaldirektør Finn Strand og hovedutvalget for helse og sosiale tjenester i Bergen kommune m.fl..
I samarbeid med Fana bydelsadministrasjon er det utarbeidet en plan for omstrukturering og gjennomføring av ansvarsreformen ved Helgeseter. Rammeplanen ventes administrativt og politisk behandlet høsten 1994.
Driftsbygningen ble i løpet av sommeren og høsten restaurert. Bevilgning fra Stiftelsen Helgeseter og gave fra Stiftelsen Anna Jebsens Minde gjorde ombyggingen mulig.
Vår revisor fra 1954, Magne Vaksdal, ønsker nå å trekke seg tilbake. Tusen takk for god innsats og hjertelig velkommen til vår nye revisor Kare Jakob Raa. Styrerassistent Ingrid Løvlie er konstituert som styrer ved utgangen av driftsåret 1993.
Mange medarbeidere har deltatt i kurs og seminarer; 2 medarbeidere deltok i 3 dagers kurs om innsmurning, -2 medarbeidere hospiterte 3 måneder på Vidarklinikken i Järna, Sverige, -3 medarbeidere avsluttet sin helsepedagogiske utdannelse med det 4. seminaråret. 10 av våre medarbeidere gjennomførte 2. seminaråret og begynte på det 3. her i Bergen. Seminarister og gruppeledere deltok på "Maidagene" i Järna, det årlige helsepedagogiske fagmøtet for Norden. Gruppeledere har gjennomgått kurs gitt av Fana bydel i ledelse, og administrasjonen, tillitsvalgte og kontormedarbeidere har gjennomgått kurs i avtaleverk, pensjonsforhold og turnusplanlegging.

 


 

Stedet Helgeseter

Veiene hit…

Vi har alle hatt våre veier til Helgeseter -bare tenk på måten du kom hit på første gang. De fleste har vel kommet bilende -i hvert fall i "moderne tid" -men kanskje like mange har kommet gående, følt det befriende landskapet som møter en efter alle motbakker, og satt seg ned på en benk og pustet ut i stillheten ... Og like forskjellig som årstiden vi kom hit og med hvilke midler vi ankom, like forskjellig er vår indre motivasjon for å komme, bli her en stund og -en gang -å dra igjen. Noen av oss filosoferer litt over det der, andre lar det være som et hverdagsfenomen, et vanlig arbeidssted hvor man gjør sin plikt; får sin lønn og tar det positive ut av hverdagene som man får med seg. Vi lever i en tid hvor det også er en måte å tenke på -Men uansett hvordan man kommer hit -og uansett hva den indre motivasjon kan ha vært -så unngår man ikke å merke denne varmen, menneskevarmen, som er rundt og i hele stedet. Den er der- på godt og vondt; slik er det nå engang med varmens element. Og nærmer seg den langsomt nok og går tett innpå, så stråler merker man kvalitetene i denne varmen -som en slags nærhet til et glemt paradis, noe ordløst som man merker lengsler efter i sitt indre. Jeg vet ikke om det er slik når man arbeider sammen med mennesker som har sine spesielle behov, men det ligger en indre substans i dette arbeidet som bare den kan se, som er nærme nok. Ofte har jeg opplevet at de mennesker som samfunnet skyver litt fra seg og ikke ønsker å se som noen ressurs, er de mennesker som har denne varmen sterkest i seg. Antagelig har varmen allmennmenneskelig kvalitet; men det er nå slik en gang at vi som står i samfunnet utenfor (og innbiller oss at det er et så bra samfunn), vi lever med altfor tykke briller, for store sko og en innstilling som vi tror vi kan overleve med. Derfor Ser vi ikke varmen hos hverandre - før en eller annen sti bringer oss til Helgeseter.

Jørgen Lunde

 

Spørsmål om institusjon...

Hvorfor skal barn og ungdommer - ja, til og med voksne - behøve å være i en institusjon? Tar ikke institusjonen bort det individuelle, det unike, aldeles enestående selvstendige? Og denne evige tilpasning til regler, underkastelse og kontroll - er det nødvendig? Hvor går grensen for det å være handikappet - og for å være "normal" - er det en grense og er det overhode mulig å stille opp en slik grense? Er ikke mine bestrebelser efter en total selvstendighet en abstraksjon? Jeg kan vaske mitt hår og mine klær, men jeg kan ikke klippe meg selv og ei heller sy mine egne klær; dette må andre gjøre for meg. Og det er mye annet også som jeg ikke kan, men som andre kan bedre og ... ja!

Kanskje er forskjellen mellom det normale og det handikappede at man kan betale for andres tjenester utfra egen lomme eller ikke? Med penger til skole, sykehus, veibygging osv. taes jo i alle fall fra våre lommer til det felles og allmenne. Så forskjellen mellom egne og andres penger innen sykehusene er ganske relativ. Hva er ulempene ved å bo og leve i en institusjon? Først og fremst reglene -at man må stå opp på samme tid hver dag, spise sammen, tvinges til å møte andre mennesker og måtte lytte til dem. Fordelene ved et fellesskap er at det gir trygghet, hjelp og rutiner; et felles kulturelt miljø -og aller viktigst: hjelp til å lære å hjelpe seg selv, men også til å oppdra seg selv, finne sin egen røde tråd i livet, og oppdage at den egne livstråden er vevet sammen med andre. Dette er en forutsetning for å bli sosial og åpen. Medarbeidernes interesse for antroposofien skal være en viktig motkraft for å overvinne institusjonaliseringen. Derfor bør reglene ikke oppleves som tvingende, men som veiledende lysstrimler gjennom dagens løp -som hjelp. Å dra seg unna uønsket menneskelig kontakt er en menneskerett for alle, men hvor går grensen mellom sykelig og livsfarlig isolering. Dagens samfunn reagerer sterkt når deprimerte pasienter sulter seg til døde, men det finnes også en sjelslig sult som kan avhjelpes uten tvang. Arbeidet i verkstedene mot et felles mål, er mat for sjelen -og både gården, bakeriet og kjøkkenet behøver en arbeidsinnsats.

Nattens angst og uro blir mindre når man bor sammen, spiser sammen, er sammen. Hvor morgens musikk og sang og vers stemmer alle inn mot et felles mål, og hjelper å overvinne håpløsheten hos den enkelte. Forståelsen av at man er handikappet kan man bare danne i seg selv -andre kan gi motiv og hjelpe den enkelte til å bære denne innsikt.

Dr. Christian Osika, antroposofisk lege

 

Mennesket og jordbruket

De gode er stadig virksomme for andre ikke for å skaffe seg egen fordel. Gjennom godt arbeide hjelper vi solen å skinne og urtene å blomstre. Dette er et lite utsnitt fra fortellingen om Savitri, hentet fra "Mahabharata" -et gammel-indisk epos.
Fortellingen handler om kjærlighet og viljesstyrke i reneste forstand, og derfor kan vi ved denne anledning bruke det som et bilde på det fremtidige landbruk, et jordbruk som igjen tar hensyn til mennesket selv bade fysisk, sjelelig og åndelig. I det moderne landbruket er mennesket fullstendig skjøvet til side på absolutt alle måter, ikke bare aktivt, men også som konsument/forbruker. Men i utgangspunktet er landbruket et sosialt foretakende hvor alle har rett, -og hvor alle har plikt til å ta ansvar; -på en eller annen måte.
Mennesket er gjennom sin utvikling blitt til et skapende vesen -det ligger også i ideen: Gud skapte mennesket i sitt eget bilde. Landbruket er på en måte en forlengelse av hele skaperverket, og mennesket har gjennom det fått hele ansvaret. Et gårdsbruk må sees som en levende organisme hvor mennesket står som formidler mellom himmel og jord, mellom det kosmiske og det jordiske, det terriske. I dette har mennesket muligheten til å skape videre direkte i det stofflig levende.
Rudolf Steiner har ved flere anledninger sammenlignet en landbruksorgansime med et menneske (et menneske som sant nok står opp med hodet i bakken og føttene vendt mot himmelen), og han brukte denne sammenligningen for å peke på at et gårdsbruk i sin organisasjon (som organsime) i større og større grad må bli betraktet som en selvstendig enhet, som en individualitet. Denne sammenligning kan trekkes meget lenger enn til det rent organiske -på det sosiale området gjelder den like så meget.

La oss betrakte et nyfødt barn -helt avhengig av sine omgivelser, av sine foreldre. De pleier dette barn, gir det mat og drikke, steller det med kjærlighet og omsorg. Barnet selv har ikke meget annet å gi enn glede og forventning. Så vokser barnet, det blir stadig flere mennesker involvert i dets oppvekst og utvikling; ut fra et fellesskap (foreldre, søsken, venner, skole osv.) gir vi barnet det det til enhver tid har behov for. Og mens dette mennesket blir større og større, ser vi at det også vokser seg mer selvstendig etter hvert. Tilslutt er barnet voksent og kan det meste selv -ikke bare fysiske, men også sjelelig-åndelig har det fått seg en respektabel dose selvstendighet. Mennesket blir til en egen individualitet.
Slik er det også med en gårdsorganisme. Av naturen har den fått sine fysiske forutsetninger, som må pleies og stelles omhyggelig. Vi må vite hva den trenger, og vet vi det ikke intuitivt, sa må det læres. Og akkurat som vi gjør med det oppvoksende lille barn, må vi utvikle evnen til å lytte og evne til å iaktta, for gjennom det å kunne gjøre den rette handling til den rette tid. Om man har et ansvar for barn flier for et gårdsbruk, så gjelder det hele tiden å støtte opp individualiseringen. Jo større grad av selvstendighet et menneske utvikler, desto mer har dette mennesket mulighet til å gi fra seg igjen. Slik er det også i landbruket! Det er slett ikke slik å forstå at når et menneske har nådd voksen alder og er blitt mer eller mindre et individ (medet 'jeg') og langt på vei er selvstendig i sine handlinger, så skal det trekke seg tilbake og leve sitt eget liv. Tvert imot -først da blir det interessant å møte andre individer, nettopp fordi de andre er ulik en selv. Man blir rikere likesom. Et fellesskap av individualiteter fører til en sosial-kulturell utvikling. På samme måte er det med en jordbruks-organsime eller - riktigere: En gårds-individualitet. Det kan ta mange år å bygge opp en slik selvstendighet, - ja, kanskje et helt menneskeliv. Men det viktigste er å være på vei; se at det er en utvikling. Og jo mere et gårdsbruk blir selvstendig, blir til en individualitet, desto mer kan det bety for oss mennesker- bli et møte mellom individualiteter (Mennesket-Gården).
I det moderne landbruket, det som vi kaller for det tradisjonelle, er det akkurat omvendt. Istedenfor å individualisere, så uniformerer man det. Det betyr at alt landbruk, uansett hvor på kloden det befinner seg, har tendensen til å "utvikle seg" (les: "innvikles") etter samme prinsipper, etter samme lovmessigheter, etter samme forutsetninger. Og dette gjøres mulig ved å monopolisere f.eks. såkorn, som igjen fører til at en og samme kornsort blir sådd både i Australia, Amerika og Europa. Gjennom avlsarbeide, kunstig inseminering osv. er vi i stand til å "befrukte" omtrent alle kyr på jorden med en type okse vi gjerne vil ha, ja -faktisk med en og samme okse.
Om slik kan vi skrive mange bøker. Det mest vesentlig i dette uniforme, tradisjonelle landbruket er tanken -det skal være mest lønnsomt her og nå. Det skal koste minst mulig og avkaste mest mulig. For å komme tilbake til sammenligningen med et oppvoksende menneske, så må vi presse barnet så tidlig som mulig og så meget som mulig (vi er forresten på god vei også med menneskene) -de må få i seg mest mulig kunnskap: Språk, matematikk, fysikk, datateknikk -vi stapper alt sammen inn i det lille hodet. Ingen tid til lek eller annet skapende; så tidlig som mulig bør dette mennesket kunne mestre, det meste og bli samfunnsnyttig; under tvang og press skat det være produktivt. En slik tanke går selvsagt ikke. Mennesket vil bli sykt.
Landbruket i dag er sykt. Vi presser, rasjonaliserer, automatiserer, teknifiserer og putter inn noen lettløselige gjødselstoffer og strør over et arsenal av kjemikalier. Resultatene blir enorme -tror vi. Drivkraften bak denne form for landbruk er menneskenes egoisme.
Dermed er det selvfelgelig ikke sagt at alle bønder nødvendigvis er egoister (vi har forresten alle et ansvar for vår felles jord). Men vi er rett og slett ført bak lyset. Vi vet jo ofte ikke at vi er redskap for onde krefter -hvem tenker vel på slikt i det daglige? Gjør vi ikke vårt aller beste? Prøver i det minste -? Jo da, problemet er bare at vi stort sett sover! For at vi ikke skal stå i veien for oss selv og vår egen utvikling, så må vi vekkes til handling -slik at solen kan skinne og urtene blomstre som det fremgår i fortellingen om Savitri. På Helgeseter har vi også et gårdsbruk. Det vil også bli et eget skaperverk. I 40 år har mange forskjellige mennesker, stor og små, arbeidet med jorden her oppe. Mennesker som forsøkte å finne nye veier innen landbruket. Felles ansvar, felles arbeide, tunge tak og glade minner; gården har att et ansikt efterhvert og sakte, men sikkert vokser en individualitet frem.
Og som det er blant menneskene er det også blant gårdbrukene; Helgeseter gård blir aldri en slik individualitet som gjør det helt store. Gården her virker mer i det stille, slik som også en del mennesker gjør. Også mellom Mars og Venus finnes det forskjeller, men det individuelle er der hos begge. Til tross for sin modne alder, har Helgeseter på en måte bevart noe av det barnslige i sin individualitet -og det gjør gården så levende og lett tilgjengelig. Disse kvaliteter betyr meget for de funksjonshemmede mennesker og spesielt for barn. Dette fordi møtet mellom disse individualiteter (gardsorganismen og barna) holder seg på et sjelelig plan, og det er på det planet de finner sin helbredelse. Landbruket som idé er blitt til for menneskenes helbredelse i aller videste forstand.

Gustav Koot

 

Helgeseter gård

Utdrag av en artikkel i "Jordvett" nr.2/1994
"Etter en 15 minutters busstur opp Natlandsfjellet, og deretter en spasertur innover Sædalen, befinner man seg i helt andre omgivelser enn hva sentrumsgryta i Bergen kan tilby. Vestlandsnaturen åpenbarer dets fjell, vidder og setre. Her ligger Helgeseter- kollektivet, 230 meter over havet, den høyest beliggende gården i Fana kommune utenfor Bergen."
Slik var innledningen til en lengre artikkel om det vi på Helgeseter kjenner som "Gården". Interessant å lese om seg selv i andre fora enn de vanlige -her kommer flere smakebiter:

"På skiltet som annonserer gården står det: "Helgeseter, helsepedagogisk hjem og skole." I dag er det en sannhet med modifikasjoner. Elevene er blitt voksne mennesker, og det pedagogiske arbeidet er ikke like aktuelt nå som det en gang var. Stig-Rune Osdal, lederen for den økologiske gårdsdriften, har fortalt oss litt om ideene og arbeidet som ligger bak.
-Vi foretrekker å kalle de psykisk utviklingshemmede for arbeidstakere nå. Det pedagogiske arbeidet er mer eller mindre ferdig, -noe vil det jo alltid være, -men stort sett er elevene utlært og betraktes som arbeidstakere. Nå deltar de i det daglige arbeid, noe som gir mulighet for videre utvikling i voksent øyemed.
-Likevel; det er store variasjoner i de forskjellige arbeidstakernes aktivitetsnivå. Ut fra det antroposofiske syn mener vi at selv om arbeidstakeren ikke er i stand til å delta i det praktiske arbeidet, så deltar vedkommende ved sin tilstedeværelse og ved å oppleve gårdsarbeidet. For oss gir det antroposofiske menneskesyn det viktigste perspektivet. Mennesket skal være i sentrum og skal ha mulighet for å utvikle seg i naturen.
Tross stor aktivitet i 40 år, hele tiden etter biodynamiske prinsipper, har Helgeseter ennå ikke søkt DEBIO-godkjenning. -Vi har drevet gårdsproduksjon for oss selv. Hovedprioriteten er å være selvberget med det vi kan. Etter at kollektivet og ansatte har fått sitt, er det ikke mye igjen for salg. Det bar aldri vært noe behov for å søke etter merkegodkjenning når vi ikke har noe å selge, konstaterer Stig-Rune.
Fjøset på gården er preget av allsidig virksomhet uten noen form for spesialisert dyredrift. Mye av driften er lagt opp så arbeidstakerne skal kunne være nær dyrene og ta del i driften. Her finner vi to kyr og en kalv som kom til verden i januar. -Kyrne holder oss med melk. Nylig installerte vi melkemaskin her i fjøset, til tider har det vært litt uhygienisk og dårlig med tid til å kunne melke for hånd. Fire slaktegriser blir årlig kjøpt inn og ales opp med rester fra middagen og løsdrift ute på jordet når været tillater det. -Når tiden er moden, sender vi en gris til slakteriet og får slaktet tilbake. På kjøkkenet behandles kjøttet hvor vi bl.a. lager spekemat og deilige middager, fortsetter Stig- Rune.
Ca. 50 frittløpende høns er også blant dem som slaktes til eget forbruk, sammen med oppalet av kyllingene. Tre geitekillinger er til stor stas for gårdens arbeidstakere og andre besøkende. Ellers har de 18 sauer som tilbringer mesteparten av året på seteren og fjellviddene bak gården. Ullen fra sauene går til foredling og produksjon av tepper, filleryer og andre handverk for arbeidstakerne. Tre-fire gjess holder til ved en dam som er laget til, og flere gårdskatter liver opp med sin tilstedeværelse.

Likevel er det hesten som stjeler mest oppmerksomhet, både blant beboerne på stedet, andre funksjonshemmede som kommer på besøk og ungene i nabolaget. Alle bidrar med sitt så fjordingen i alle fall ikke mangler popularitet. "Fana kultur og fritid" har et tilbud hvor andre psykisk utviklingshemmede får komme til Helgeseter og ri på hesten og oppleve gården. -Men det er de lokale hesteinteresserte ungene som er de hyppigste gjester, både i tide og utide. Vi har måttet begrense deres hestebesøk av hensyn til beboerne, oss selv og hesten, kommenterer Stig- Rune.

I fjor inngikk vi kompromiss med idealene og anskaffet traktor for å få fart på jordbruket. Gården har vanskelig myrterreng og det har vært mye arbeide med drenering. -Selvfølgelig er det mest ønskelig å benytte hesten til jordarbeidet, men ved siden av det pedagogiske ansvar kan det bli svært hektisk å få ting gjort til rett tid med hest. Dessuten har dreneringsarbeidet vært både vanskelig og arbeidskrevende -en traktor var nødvendig. Ved siden av har vi både drivhus og kjøkkenhage, hvor det dyrkes en del kål, kålrot og purre. Erfaringsmessig vet vi at det fungerer best med de grove grønnsakene her oppe på fjellet. Men det er den lille urtehagen som fortiden er mest veldrevet. Der produseres mye urter til bl.a. te -kamille, mynte, sitronmelisse og rosmarin. Helgeseter er muligens en spesialist på urtedyrking, da urtehagen har lang tradisjon her på gården.
Helgeseter driver langt fra bare med gårdsdrift. Her er eget bakeri, vevstue, lysverksted og toveverksted. Om vinteren bruker man tiden i verkstedene til bl.a. foredling av en del gårdsprodukter- filleryer, vevde tepper, stearinlys, trerangler til småbarn og annet trearbeide. Produktene selges på egne markeder og fra forretninger i byen. - I fjor ble det arrangert et stort seminar kalt "Kultur uten grenser". Dette var et arrangement hvor psykisk utviklingshemmede fikk vist hva de hadde laget og fikk solgt det. Vi hadde egen stand med egne produkter, og publikum berømmet den fine kvaliteten. Dette er selvfølgelig noe vi bevisst har arbeidet for, blant annet ved å benytte kvalitetsråvarer hele veien, konstaterer en stolt Stig-Rune.
Og stolt kan han være sammen med 90 andre involverte. Helgeseter er virkelig blitt "noe helt annet", og det fungerer meget bra.

Journalist Arild Mehn-Andersen.

 

Til en 40-åring

med særlig henblikk på antroposofien som arv
Det tar tid å lage jubileums-skriv. Så meget skal samles og nedtegnes, gies en form, kanskje forkastes igjen"' passer ikke! Eller passer ..! Bilder skal man ha. En layout. Tiden står bak en og presser på... Men også fordi så mange tanker renner gjennom hodet på en efterhvert som man møter forskjellige mennesker gjennom hva de skriver, hva de er, og ikke minst gjennom andres tanker om enkelte mennesker. Jubileums-skriv er tilbakeblikk, men også perspektiv mot fremtiden. Helgeseter kom til verden gjennom menneskers glødende engasjement for andre menneskers ve og vel -mennesker som var vanskeligere stillet inn i livet enn andre. Engasjement, idealisme, pågangsmot, fantasi -alt sammen er egenskaper som man ser lyse gjennom det initiativet som Helgeseter en gang kom ut av. Og -ikke å forglemme -økonomi. For akkurat som mange av de andre antroposofiske institusjonene som så dagens lys og ble virkelighet på denne tiden, så var denne blandingen av idealisme og økonomi også tilstede i 1954. 40 år -! Biografene leter alltid efter et vendepunkt i denne alderen, et punkt hvor "familien" i en slipper tak og man blir hva vi kan kalle for "et selvstendig individ". Har man levet sitt liv som man skulle, så har bevissthetssjelen sett dagens lys -og lenger går ikke den jordiske utvikling for mennesket, efter denne tid begynner man å arbeide for alvor på sine åndelige verdier. Men hva slå med antroposofien? Hvor ofte klager vi ikke over hvor lite antroposofisk Helgeseter er som institusjon! Hvor mange forsøk har ikke vært gjort på å samle medarbeidere og virkelig arbeide antroposofisk! Og hvor ofte har man ikke i eftertid sett at det har vært mislykket. Og stengt for alle nye forsøk ved å henge negative erfaringer på nye initiativ og kvele dem! Helgeseter er i så henseende ikke unikt, både skolene og gruppene står i fare for noe av det samme-. Jeg leter efter ordene her, for det brenner på innsiden av hjertet. Jeg merker at de på sett og vis er "livsfarlige" fordi jeg hele tiden vet og ser hvilke tanker som føyer seg til dem. Farlige tanker, for de handler om "ansvar", "syndebukk" og "skyld". Men ordene som skrives om dette er skyldløse, og vil egentlig bare vise 40- åringen en stor grøft som han må hoppe over så raskt som mulig. Hvordan går det når man blander alle disse fine egenskapene - engasjement, idealisme, pågangsmot, fantasi -med den antroposofiske interesse som kommer frem ved et sted som Helgeseter, gitt over i tillit av dem som setter en slik idé, ut i livet? Eller er det annerledes -er stedet så gjennomsyret av idéene at alt gammelt fortsatt henger fast, og hver gang man griper noe, sa er det bare en arv fra fortiden? Kan det være at den generasjon som nå vokser seg inn i det antroposofiske arbeidet ikke slipper fri fra arven; nettopp fordi den er "kjøpt og betalt" av den eldre generasjon? At det enkelte individs antroposofiske selvbilde ikke er så ekte som man tror, ikke er så gjennomsyret som man antok? Rudolf Steiner holder et foredrag i februar 1924 hvor han bl.a. sier følgende:

Den teoretiske antroposofi er et fotografi av det som antroposofien egentlig vil være. Den vil nemlig være noe levende. Og den benytter seg i grunnen bare av begreper og ord og idéer for derigjennom å la noe levende stråle fra den åndelige verden inn i den fysiske. Antroposofien vil ikke bare gi viden, men den vil vekke liv. Og den kan det også.  Men for å kunne motta liv, må man ganske visst selv bringe liv med.

Hvor ofte har ikke nettopp dette vært en kamp -hvordan kan vi sammen gjøre antroposofien levende? Gjøre den sa levende at den blir et brennpunkt i våre hverdager, så man slipper å finne mennesker som handler ut fra "den rette tro", eller hvordan man nå ville ha sagt det.
Dette er egentlig gammelmanns-problematikk; mennesket i forkant av pensjons-alderen hvor det blikker tilbake på sitt livsverk og spør seg: "Tør jeg gi det over til mine sønner og døtre -alt dette jeg har skapt -tør jeg gi det over i den tillit som de krever for å kunne overta det helt fritt?" Verden er, akkurat nå., full av "gamle menn" som tviholder på sine livsverk, som de ikke bare har arbeidet for, men som de også har satt inn sin økonomi i, "verdsatt" -for å si det slik. Og så står spørsmålet der da -helt åpent: "Hva var ditt livssyn verdt, når du ikke kan frigjøre deg fra det, gi det fra deg betingelsesløst og i full frihet og tillit?"

Er vi på besøk hos Ibsen? Jeg synes jeg hører dialogen mellom knappestøperen og Peer? Eller er det Lievegoed jeg hører der han på en ungdomskonferanse i USA i 1964 sier følgende:

De siste fem årene har jeg sett stadig fler og fler unge, våkne mennesker som utfra en førfødslig beslutning sløker en innsikt på det  åndelige plan, og som er rede til å gjøre en innsats på et sosialt plan -og da gå utfra mindre illusjonere målsetninger. Det er disse menneskene som må føre kampen på del åndelige plan videre i neste århundres første tredjedel. Den eldre generasjonen har plikt å vise dem noe som de kan bejae utfra sine før-fødlige, ennå ikke bevisste livsmål. Derfor må vi (eldre) selv fraholde oss enhver dogmatisk eller fundamentalistisk tanke, og bare vise hen på det som har blitt virkelige. gjennomlevde sannheter i oss selv.

Mitt ønske for Helgeseter er at du skal få tid nok til alle de viktige ting som du har å gjøre her på jorden. Først efterpå får noen ta og måle det på den antroposofiske gullvekt, om man ønsker det ... Gratulerer med dagen!!

Varme tanker fra Jørgen

 


 

Reiser

Å reise hva er det?

Allerede første sommeren 1955, dro vi avsted på sommerferie. Vi reiste til ukjente steder, vi utforsket verden utenfor Helgeseter, og vi skulle bli kjent med hverandre. Vi dro avsted som splinter. Fylte bilen med kopper og kar, bleier og mat og installerte oss for flere uker i ledige feriehus ved sjøen. Lindås, Os, Stord m.m ble besøkt på denne måten. Vi var som oftest 2-3 medarbeidere med 8 -10 barn. En vanskelighet kunne det være at noen av barnene beveget seg lynraskt, mens andre måtte beveges. For en konsentrasjon, bevissthet, ansvar, men for en vidunderlig tid. Mye av den sosiale evne som preger våre beboere ble sikkert nedlagt på disse turene. I 1962 fikk vi eget landsted på Varaldsøy. Reisene fikk en annen karakter. Hele sommeren igjennom skiftet grupper på å dra dit ned. Nå dro vi til noe kjent og kjært, alle hadde sine spesielle ønsker for senger og gjøremål. Fisketurer og bærplukking. Her ferierte vi i kjente omgivelser. Men nysgjerrigheten var ikke borte, nå satte vi kursen mot utlandet for å utvide vår horisont. Vi varierte reisemåter, traff andre folkeslag, lærte andre språk og spiste fremmed mat. Det ble mange turer til varmere land, men også studie og temareiser. "Europa rundt", ble forberedt gjennom mange måneder. Vi leste språk, arbeidet med geografi og historie mens vi la opp en reiserute som tok med det mest spesielle for hvert land. Holland med tulipaner og diker, parkene i Versaille og Eifeltårnet fikk vi med i Frankrike, alper og Goetheanum i Sveits. Dette gir langt sterkere inntrykk enn det vi kan formidle i en skoletime. Vi tar med noen klipp fra turer. Dette er referert i årsberetningene.

 

Sommeroppholdet på Varaldsøy

Stor var gleden da vi også i år fant et deilig sted til vårt landopphold. En enebolig på Varaldsøy, som passet utmerket og hadde god plass for en gruppe på 12 barn.
Det var virkelig en deilig plass vi hadde funnet oss. Stadig oppdaget vi nye herlige steder, på våre turer rundt på øyen. Selve øyen er kjent for sin frodige og sjeldne vegetasjon. Byfolkstrømmen har ennå ikke greid å ødelegge landlivet og roen her, derfor føltes det som om vi spaserte omkring i gamle dager. Men det som gjorde mest inntrykk på oss var befolkningen selv. Da vi kom til Varaldsøy, hadde vi følelsen av at vi var ventet med glede. Vi ble tatt opp som en del av folket selv, passet på og hjulpet på alle måter. Så vi reiste der fra med stor takknemmelighet over en deilig sommermåned.

 

Reisen til Bornholm -Mai 1977

Lørdag 30. april reiste en gruppe på 82 personer, elever, medarbeidere og pårørende, med charterfly til en ukens opphold på Bornholm. Forut lå lange og omfattende forberedelser, stedet var omtalt etter alle kunstens regler, pekt ut på kart og vist på lysbilder og turen var planlagt i den grad det er mulig å planlegge en tur på forhånd, og det hele forløp da også usedvanlig vellykket. Vi hadde delt oss inn i grupper med hver sine gruppeledere, og alle var på forhånd fordelt på rom etter en kartskisse vi fikk over pensjonatet, så da vi kom fram, dessverre til et grått og regnfullt Bornholm, var alle plassert på rekordtid.

Noen av deltakernes inntrykk:
-Anna og jeg lå på samme rom, og vi hadde det virkelig gøy sammen. Anna følte visst at det som var mitt var hennes også. Derfor passet hun godt på mine saker, mens hennes lå og slang. Hun redde alltid opp min seng og etter at nattkjolen min var på plass, måtte jeg ordne hennes seng. Toalettsakene hennes lå flere ganger om dagen i søppelbøtten, og genserne hennes måtte ligge oppå mine. Da var visst alt i orden. Hver eneste kveld var hun i aktivitet da jeg kom for å legge meg.

-Ettersom jeg hadde Mona på denne turen, er det vel henne jeg tenker mest på når jeg ser tilbake. Siden hun er en av dem som trenger ekstra mye pleie var det spennende å dra av gårde på en slik tur med henne. Kanskje var det ekstra spennende for meg som bare hadde pleid henne i 1 år og bare hadde sett henne i omgivelsene på Helgeseter. Jeg hadde også liten tro på at hun ville få noe utbytte av turen. Men det skulle jeg få oppleve at hun fikk. Flyturen gikk helt knirkefritt. Hun sov da vi tok av fra Flesland. Og tross det kalde og sure været vi møtte i Rønne lo hun da vi kom fram. Og at humøret skulle holde nesten en uke hadde jeg ikke drømt om. I alle fall ikke når en tar hensyn til de lange dagene det ble for henne, noe hun ikke var vant til fra Helgeseter. Mona og jeg hadde dobbeltrom sammen og vi sov i dobbeltseng. Den første kvelden synes jeg det var vanskelig å sove på grunn av de mange lydene hun lagde, men etter hvert ble også det en vane. Om morgenen våknet jeg av at hun lå og slo rundt seg med armene og lo. Det var en herlig opplevelse å se et menneske som kunne være så glad når det våknet.

Turen og hele opplegget ble gjennomført uten noen form for ekstra godtgjørelse eller ekstra fri for noen av medarbeiderne. Vi mener det kan være berettiget å bemerke dette punkt i vår lille beretning om Bornholmturen. Vi som er gamle i tralten er glade over fremdeles å kunne oppleve at nye "moderne" medarbeidere slutter så helhjertet opp om en slik ide, og at de var i stand til å sette verdimål utover vanlige materialistisk tenkemåte. Lillis idé var endelig blitt gjennomført, og hadde gitt hele Helgeseter uendelige verdifulle minner!

Mi Rieber

 

Grekenland 85-86

I påsken dro Inger, Ketil, Rune og jeg på en ukes tur til Grekenland for å planlegge en kulturreise med en større gruppe av våre eldste elever. Vi hadde satt opp forslag til program og rundreiserute, og ville prøve dette ut. Det ble svært interessant og lærerikt og gav oss et verdifullt grunnlag til neste års Grekenlandstur med en gruppe på 14 personer.
Den 3. april startet vi vår store reise. Litt spennende er det alltid med en slik flokk på tur. Anfall, hysteri, angst kan jo utfolde seg på upassende tidspunkt, men vi ble båret av en berusende bølge. Alt gikk storartet, og klaffet perfekt. 26 graders sommer strømmet mot oss, og vi svettet oss salige inn i våre leiligheter ved Athens riviera. I påvente av vårt måltid på en av havnens tavernaer startet Arne K. N. sin beretning om Hellas -Athens historie. Slik forberedte vi oss på å innta selve byen Athen dagen etter.
Hver dag hadde vi minsten times historikk og innlevelse i Hellas mytologi, enten etter frokost i en av leilighetene, i en park, i ruinene eller en avslappet kveldsstund. Mistras, spøkelsesby med hundrevis av boligruiner, hager og kun et bebodd kloster i en skråning mot fjellets topp. I nærheten her skulle vi overnatte. Vi satte oss som mål å vandre gjennom igjengrodde gater og falleferdige hus. Jo, vi nådde toppen, inntok borgen og i ly av de gamle murene samlet vi oss om Arne igjen. Praktfull utsikt! Må oppleves. - Kart og guidebok brukte vi stadig, og kom derved inn på avsidesliggende steder og spennende veier. Fremmedartede bevertningssteder og kontakt med den mere isolerte befolkning, gav utrolige opplevelser både kulinarisk og i menneskemøter.
Vi får stoppe vår beretning her. Håper det går frem at det var en særdeles inntrykksfull og lærerik tur, ikke minst på grunn av Arnes kunnskaper og hans bestefaderlige omsorg for elevene.

Mi Rieber


Norgestur sommeren 1992

Kan man forestille seg nesten hele Helgeseter få plass i to busser ( med to maxibusser i tillegg) og reise Midt Norge rundt i 10 dager, svinge seg igjennom de fleste kultursteder som vart land har å by på, midt i den beste sommertid? Svinge seg igjennom alt fra kleberstensbrudd i Gudbrandsdalen til Nidarosdomen, passere fossestryk på Vestlandet, oppleve vakre Valdres i solskinn og styrtregn, dra over storslåtte vidder i Rørostraktene og gjennom søkkrike trøndergårder? Eller -den ene dag å lunsje ved bredden av Nordsjøen (nesten), for den nesten å innta medbrakte knekkebrød og kaffe i 1500 meters sne-høyde?
Eller å hvile ut i Sognefjordnattens dypblå sommermørke etter 13 timer i smellvarm buss fra Molde?
Eller- vi kunne fortsette småglimtene i det uendelige. Svaret er gitt -det er umulig å tenke seg dette om man ikke selv var med! Helgeseters fellestur juni/juli 1991 ble som mange andre turer unik, ugjengivelig for det trykte ord og uforglemmelig.

Vi var 82 personer som var heldig å få være med. På én måte var vi på tur for å synge og spille for folk, vise mennesker på vår vei at Helgeseter eier et kulturbegrep som det går an å lytte til. Det er viktig i våre "reformtider" å vise dette. Vi hadde konsert i Røros kirke, hvor det var svært få tilhørere, men syv ganger så mange som "stakk innom " for å oppleve denne "storkirken " med lyd, så lurte vi litt på hvordan det ville gå i Nidarosdomen noen dager og mange kilometer senere. Men der fikk vi oss en god overraskelse, for hele Vestkoret i Domen fyltes av både tilhørere, stemmer og instrumenter. Og det lød vakkert, vakkert under de buede spisshvelv. Så vakkert at en ingeniør fra Australia "overfalt" meg i begeistring etterpå: Han trodde ikke hva han hadde hørt!
Ikke bare kirkegjengere og turister fikk nyte godt av vårt medbrakte; vi besøkte også to aldershjem på var ferd -et utenfor Trondheim og et i Eidsvåg, Molde. Vi ga dem smakebiter fra "My Fair Lady" og "Spillemann på taket" -stor stemning. Vi fikk også møte hverandre i hverdagen på en annen måte enn ellers.
 
Og disse perlene som kom underveis, har gjennom resten av året fått modne til renningen i den vakre veven som vi arbeider på sammen -den som er oss, og som gjør Helgeseter til en unik "arbeidsplass". Det er i et slikt bilde turen må sees. La disse bildene få være takk til alle som gjorde turen mulig -takk fra oss som fikk oppleve den på ordentlig. Kanskje den spilte størst rolle for dem som ikke kan uttrykke sin glede med noe annet enn et lite smil- og smilene var mange underveis.

Jørgen Lunde

 


 

Arbeidet

Den teoretiske antroposofi er et fotografi av det som antroposofien egentlig vil være. Den vil nemlig være noe levende. Og den benytter seg i grunnen bare av begreper og ord og ideer for derigjennom å la noe levende stråle den åndelige verden inn i den fysiske. Antroposofien vil ikke bare gi viden, men den vil vekke liv. Og den kan der også. Men for å kunne motta liv, må man ganske visst selv bringe liv med.

Rudolf Steiner


En arbeidsdag på Helgeseter, anno 1974

kl. 06.30
Ennå stillhet i huset, det er som et eneste stoff, unisont åndedrett av alle de sovende barna. Over fjellene i øst fornemmes den gryende dag, blir det sol eller regn?

kl. 06.30
Lillis skritt bryter morgenstillheten, det er på tide å våkne, hun tar seg god tid, går til hvert barn og hilser: "God morgen"

kl. 07.00
Nå strømmer pleiemødre og fedre ut fra de omliggende hus, går til sine respektive smågrupper, som venter på sine saltvannsoppløsninger, bad, og hjelp med tannpuss og bukseknapper. Et yrende liv. Ikke alle er like våkne og opplagte så tidlig på dag, så den felles morgensamling er en hjelp til samstemming av voksne og barn.

kl. 08.00
Før vi stiller oss i ring, deler Lilli ut medisiner og styrkemidler til alle barna. Ved frokostbordet konstateres at kokken Odd også i dag har nådd sin ferge, og kommer presis, etter 1,5 timers reisetid. Han har til og med fersk makrell med fra havet. Da blir det nok blandet salat fra drivhuset også, men desserten, ja det blir et stort spørsmål. Lærer Robbin kommer også nå. Han har ikke så lang vei som Odd, men biler også fra byen. Inger Marie kjøer med ham, hun kommer fra den andre siden av byen. Tirsdag og torsdag kommer hun forresten ikke, da reiser noen av de store pikene ut til henne og syr luer og votter. Men i dag er de altså her, og det merkes særlig god i den lille sangstunden på skolen, før hver klasse og arbeidsgruppe går til sitt.

kl. 09.15
Det senker seg ro over hovedhuset etter at barna er gått på skolen. Det vaskes, ryddes og bones gulv til helgen. De små som slett ikke vil våkne kl. 07.00, stelles og mates nå i ro og mak.

kl. 10.45
Store friminutt: Det lekes, rides, synges og spises frukt, mens vi voksne samles i kapellet til morgenmøtet. Det er Torild som leser, i en uke som har vært preget av skjønne vårvers. Lilli: "Vi står foran besøkshelg igjen, da noen av barna reiser hjem, besøk får Gunnar, John, Margareth. Trond og Stig har rede hunder. "Janegutt" er bedre. Som vanlig kommer alle barna i kapellet til meg lørdag kl. 17.00. Kl. 20.00 er det Arne som leser for de store i biblioteket. Søndag er det Ingrid som holder andakt, og om ettermiddagen kommer kammermusikerne. Vi har billetter til konsert i Håkonshallen. Det gikk fint med dem som tok seg frem alene sist, vi får prøve Jan Erik, Astrid og Gunnar i dag, men best at de tar drosje hjem igjen. Ingrid minner om medarbeidermøtet mandag kveld, hvor hun forteller fra klassen sin, og Svein minner om fellesøvelse på operaen Noahs Ark nå i annen time.

kl. 11.15
Formiddagskaffen blir avbrutt av skoleklokken, og et yrende liv oppstår i hovedhusets hall. Instrumenter, noter, kostymer og benker, og ca. 50 aktører skal settes i system før prøven kan begynne. Men det glir i hverandre etter hvert, og akkurat idet middagsklokken ringer første gang, toner den siste sangen ut. Pleiemødrene kaster "dyrehammen" og samler sine dyr fra "Arken", og roer seg før middagsbordet.

kl. 13.00
"I sollyset modnes hva jorden oss gir,
slik modnes i Guddommens lys,
menneskets voksende sjel."
Og som alltid ved måltidets begynnelse, et unisont "Signe maten" Måltidene blir om mulig forskånet for telefoner og andre fredsforstyrrelser, men det vet ikke de koselige sjåførene som bringer Fred, Vidar og Ola tilbake fra fysioterapien, de stikker derfor sine smilende ansikter inn og spør om å fa kjøpe egg, og det får de selvfølgelig, det gjelder bare å finne onkel Arthur, som har med hønene, sauene og grisene å gjøre.

kl. 14.00
Er middagen ferdig, noen er kanskje allerede på skolen eller i arbeid igjen, andre har hviletid, så også mange av oss voksne, men først må vi innom kokken for å takke for deilig mat.

kl. 16.00
En halvtimes kaffepause med hjemmebakte kaker.

kl. 16.30
Ingen fellessang, fortelling eller lignende i dag. I dag, fredag, er det bading, og assorterte dufter av svovel, einer, lavendel, samt massasjeoljene gjennomtrenger huset, noen har sin tur i badstuen, og de aller største har sin ukentlige gymnastikk og svømmetid på Storetveit skole, 6 km unna.

kl. 18.00
Før kvelds og aftenbønn er der en ny runde med medisiner til alle. Litt etter hvert stilner det, og dørene lukkes til barnerommene for de minste. Noen leker og tegner for seg selv, andre har ennå sine plikter, en oppvask, litt rydding her og der. De som skal på konsert, stiller i byklær, får penger til drosje hjem, og drar avsted. Og noen få henger i hælene på oss inntil nattevakten kommer.

kl. 19.00
Roen legger seg over huset, det er en stille kveld, ingen kurs, ingen prøver, intet foredrag i byen.

kl. 21.30
Kaffe og stekelukt? Det er Siri som lager kvelds i dag, og da blir det omelett eller speilegg. Flere titter innom, snart er det lille kjøkkenbordet kringsatt, - levende lys, koselig prat. Det har vært en regntung dag, men nå er det stjerneklart. Vi blir gjerne sittende lenge, noen billykter svinger opp, konsertgjengen kommer strålende hjem. Alt var gått bra, og mange kjente hadde de truffet. Lilli tar det siste overblikk over tekjøkkenet med morgendagens medisiner, skrittene dør bort, men ennå lenge lyser det ut av vinduene hennes i øverste etasje kl. 24.00

Mi Rieber

Til Innholdsfortegnelsen


Fra "Mitt liv" av Rudolf Steiner

Skjebnen ville at jeg skulle få en meget spesiell oppgave på det pedagogiske området. Jeg ble anbefalt som huslærer i en familie med fire gutter. Tre av dem skulle jeg først gi forberedende undervisning for folkeskolen og siden leksehjelp i undervisningsstoffet. Den fjerde, som var omkring ti år gammel, ble til å begynne med overgitt meg for at jeg skulle hjelpe til med hans oppdragelse. Han var foreldrenes, særlig morens, bekymring. Da jeg kom dit, hadde han knapt lært seg det aller mest elementære grunnlaget for lesning, regning og skrivning. Han ble betraktet som avvikende i sin kroppslige og sjelslige utvikling i så høy grad at man i familien tvilte på hans utviklingsmuligheter. Han tenkte langsomt og tregt. Til og med den minste åndelige anstrengelse ga ham hodepine, nedsatt livskraft, blekhet og en sjelstilstand som gjorde oss alle urolige.
Etter at jeg lærte gutten å kjenne, kom jeg frem til den bedømmelse at en oppdragelse som var tilpasset hans kroppslige og sjelelige organisme, måtte vekke tillive de slumrende kreftene i ham. Derfor foreslo jeg for foreldrene å overlate oppdragelsen til meg. Guttens mor viste meg så megen tillit at hun godtok forslaget, og gjennom dette kunne jeg ta på meg denne spesielle pedagogiske oppgaven.
Jeg var nå nødt til å finne veien til en sjel som da befant seg i en søvnlignende tilstand, men som litt etter litt måtte få herredømme over kroppens ulike funksjoner. Første måtte man likesom innlemme sjelen i kroppen. Jeg var overbevist om at gutten hadde store sjelsgaver, selv om de lå skjulte, og dette gjorde at jeg felte min oppgave som dypt meningsfull. Snart begynte gutten å vise meg dyp hengivenhet. Det førte med seg at det daglige samværet med ham begynte å vekke til live de slumrende sjelslige mulighetene hos ham. For undervisningen måtte jeg tenke ut spesielle metoder, fordi hvert sekund som den faststilte undervisningstiden ble overskredet, ble påvirkningen på hans almenntilstand synlig negativ. Overfor mange av emnene hadde gutten store vanskeligheter med å forholde seg til.
Oppgaven med å ta meg av hans oppdragelse, ble for meg en rik kilde til kunnskap. Takket være den undervisningsteknikk som jeg tillempet ham, fikk jeg et innblikk i samspillet mellom det åndelige-sjelslige og det kroppslige hos mennesket. Det var nå jeg fullførte mine egne studier i fysiologi og psykologi. Jeg innså at oppdragelse og undervisning måtte være en kunst som har sitt grunnlag i virkelig menneskekunnskap. Jeg var tvunget til å arbeide efter et strengt økonomisk prinsipp. Ofte måtte jeg forberede meg i hele to timer for en halvtimes undervisning for å kunne presentere undervisningsmaterialet på en slik måte at jeg på kortest mulig tid og med minst mulig anstrengelse av guttens åndelige og kroppslige krefter, -kunne oppnå en maksimal prestasjon. De forskjellige emnenes rekkefølge ble omsorgsfullt overveiet og hele dagsskjemaet ble planlagt på fagmessig måte. Med tilfredshet noterte jeg at gutten i løpet av to år tok igjen folkeskolens undervisning og dermed kunne klare opptaksprøvene til skoleverket. Helsen hadde også forbedret seg betraktelig -den hydrocefali som han led av, var i sterk tilbakegang. Jeg kunne derfor foreslå overfor foreldrene at de burde sende gutten til en vanlig skole. Jeg mente at det var nødvendig for hans personlige utvikling at han kunne være sammen med andre gutter. Jeg fortsatte som huslærer i familien gjennom flere år og tok meg spesielt av denne gutten, som i forhold til sin skolegang var helt avhengig av rytmene i hjemmet fortsatte som de hadde begynt. I denne tiden fikk jeg da muligheten til å fordype meg i gresk og latin efter som jeg skulle gi ekstraundervisning på lærerskolenivå i disse emnene til en av de andre guttene i huset.
Jeg er takknemlig for mulighet som ble gitt meg gjennom disse livsvilkårene. Gjennom disse fikk jeg nemlig en så levende menneskekunnskap som jeg ikke på noen måte hadde forventet meg. Jeg ble også tatt opp og innlemmet i familien på en uvanlig varm måte, og det utviklet seg et fint fellesskap mellom oss. Min elev gikk gjennom skoleverket, og jeg fulgte ham til nest høyeste klasse. Da hadde han kommet sa langt at han ikke lenger hadde bruk for meg. Efter avlagt studenteksamen fortsatte han ved Det medisinske fakultet, ble lege og falt på sin post som offer i den første verdenskrigen.

 

Annen Klasse "Skrive og Lese"

Når barn vanligvis begynner på skolen, møter de opp med store forventninger til det de skal lære, og da først og fremst å lese og skrive. Denne iveren som allerede er til stede, er et viktig utgangspunkt for læreren når han så går i gang med å vekke disse ferdighetene has barna. Hvordan er det så med våre elever? I de aller fleste tilfeller kan vi på forhånd ikke regne med noen forståelse eller interesse for skrive og lesekunsten. Bokstavene er abstrakte symboler, og vi vet at det som oftest er på den abstrakte tenkingens område at våre elever kommer til kort. Hva gjør vi så? For det første: Når ønsket om å nå målet ikke er til stede, må vi gjøre veien, selve læreprosessen så spennende som mulig. Den må ha en mening i seg selv, uavhengig av om vi når frem eller ikke. Ikke minst gjelder dette, når det som hos oss, sitter elever i klassen som vi må regne med aldri vil komme til å mestre kunsten. For det andre: Vi må ta utgangspunkt der elevene er hjemme, nemlig i det levende, konkrete, og forsøke å abstrahere ut ifra dette. Dette kan lyde svært banalt, men hvordan går vi så frem? I vår klasse forsøkte vi oss på følgende måte: Jeg lagde en enkel, liten fortelling hvor det opptrådte figurer og elementer som elevene kjente og som jeg visste de ville sette pris på, og ikke minst, det skjedde en masse. Vi møtte en Prins, en Kokk, en Jente, en Nisse osv. Etter at barna var blitt kjent med historien, gikk vi over til å spille den, og alle var med. Det var en ubetinget suksess, og spesielt var fryden stor når den bortskjemte prinsen slo til tallerkenen sin så grøten skvatt og skålen sprakk og den stakkars jenta måtte komme og feie opp. Selvfølgelig måtte vi måle våre nye venner. Ja, vi målte dem flere ganger, og fra gang til gang lot vi dem gjennomgå en aldri sa liten slankekur. Således var det til sist ikke annet enn en mager K igjen av den før så frodige kokken som hadde skrittet av gårde med en grøtbolle på strak arm. På de denne måten lærte vi etter hvert de forskjellige bokstavene å kjenne. For å lære oss å mestre dem som former, dvs. skrive dem, arbeidet vi fra en annen kant, og tok utgangspunkt i formtegningen vi hadde øvet i første klasse. Vi hadde anskaffet oss en lang, rød snor. Den skulle legges i bokstavform, f.eks. en P, på gulvet. Det ble raskt mestret av en elev. Nestemann som ennå ikke var så sikker, fikk trekke P-en opp langs snoren med kritt, og når de var ferdige, fikk han som ikke var stø nok på labben for det lille krittet, tegne p-en vekk med svampen, slik mestret også han bevegelsen. Men før det fikk vi "tegne" med føttene. Vi hadde laget et lite vers til hver bokstav. Med rytme og bevegelse etter dette, gikk vi på bokstavformene på gulvet. Dette var noe alle kunne være med på, selv den som kjører veien i rullestol. Og den som ikke finner frem alene, får en hjelpende hånd av en kamerat. Selvfølgelig kunne vi ikke ta for oss alle bokstavene på denne måten, men etter at noen var behandlet så grundig, fulgte de andre "nesten av seg selv". Ja, for det skulle vel ikke være vanskelig å forstå at liksom vi først nærmet oss det å lese ved å leke, var ikke veien så lang fra å skride til å skrive.
 
Bente Edlund

 

"Vi gjør gymnastikk og lærer å svømme" -1969

Det er tirsdag på Helgeseter, og tirsdag betyr svømming og gymnastikk. Fra alle kanter hører vi "svømming i dag". Vi har fått låne det flotte idrettsanlegget på Storetveit nye skole, fra kl. 11.30 -13.20, og den tiden blir fullt utnyttet. Ca. 26 av barna deltar. De største reiser med bussen og resten kjører med Mi og Johan. Når vi først er kommet frem, går det raskt med klærne av og treningsdrakter og badebukser på. De små bader, mens de store har gymnastikk og omvendt. Vi som har vært med fra begynnelsen av, har med glede sett barnas utvikling i svømmebassenget. Da vi begynte kunne ingen svømme. Pa disse månedene har 3 av barna lært å svømme meget godt. Mange kan nesten svømme alene, men må bruke svømmebelte enda.
I begynnelsen var en del litt redde for vannet, men vannskrekken forsvant litt etter litt. Så dersom du en dag tar deg en tur og ser på oss, vil du bare finne glade og fornøyde fjes, som plasker omkring og riktig fryder seg over herligheten".
1993
Våre elever har lært å kjenne vannet som element gjennom ferieopphold ved sjøen. Saltvann og ferskvann. Gjennom svømmetrening og tilsetningsbad. I 1982 fikk vi eget oppvarmet basseng. Her kunne stive kropper strekke seg ut, engstelige sinn følte trygghet i samvær med en terapeut. Randi Bleiklie har nok som få, gjort det mulig for bevegelseshemmede å oppleve den rørlighet og frihet som vannet kan gi. Å bygge et basseng er ikke så vanskelig, men å ha den utholdende viljen til dag etter dag, år etter år, med samme entusiasme, gjennomføre treningsprogram, det har vært en ganske unik situasjon. Det siste året har Randi intensivert arbeidet med å lære opp nye medarbeidere i sitt vannrike. Det er lagt ned et grundig arbeid slik at dette verdifulle bidrag til våre terapier kan utvikles videre.

Takk Randi !


Det helsepedagogiske kurset

Noen fragmenter

I 1924 samlet det seg noen unge interesserte mennesker rundt Rudolf Steiner og spurte ham hvordan man ved hjelp av antroposofien skulle kunne forstå de utviklingshemmede barnas problemer og hvordan man skulle kunne hjelpe dem. Det var unge lærere, helsepedagoger og leger -noen og tyve mennesker i tallet. Som svar på disse spørsmålene holdt Steiner tolv foredrag fra 25.juni til 7.juli, foredragene er senere blitt kalt "Det helsepedagogiske kurs" -og danner grunnlaget for all antroposofisk helsepedagogisk og sosialterapeutisk virksomhet. I og med dette kurset startet noen av deltakerne det første hjemmet for psykisk utviklingshemmede barn i Lauenstein i, Tyskland. Dette var begynnelsen –i dag finnes det rundt 300 slike hjem og institusjoner verden over som gir trygghet, undervisning og arbeide for barn, ungdommer og voksne mennesker med spesielle behov.

Foredragene er spesielle på mer enn en måte -bare et fåtall mennesker var til stede, og dermed taler Steiner på en annen, mer intens måte, enn man vanligvis er vant med fra andre foredrag.
Dessuten var det ingen stenograf som tok ned hva han sa, men tre av studentene som var der hadde litt kunnskaper og praksis i stenografi, og sammenholdt efterpå sine notater. På den måten ble dette bevart for eftertiden.
I løpet av disse tolv dagene tok Steiner for seg 15 sykdomsbilder, og brukte hva vi ville kalle "levende modeller" -viste frem barn som hadde de sykdommer og symptomer som han talte om. I dag ville dette vært nesten umulig, men på den tiden -og man merker det også gjennom den måten Steiner tiltaler barna -så gjorde man dette med en viss ærbødighet, ærefrykt. Han har til og med en tilsynelatende normal gutt inne på podiet, tegner omrisset av ham på tavlen og sender ham ut igjen -senere lar forsamlingen høre at han lider av en sterk form for kleptomani. Slike underlige fenomener er dette kurset fylt av. Men blant mange meget interessante og spennende fenomener, er det to som spesielt står pedagogens hjerte nær, og som jeg hadde tenkt å kaste et lite blikkpunkt på som bidrag til dette jubileumsskriftet:

Den pedagogiske lov:

"Her møter oss nu en lov som jo virker i all pedagogikk. Denne loven lyder slik: Det som virker i verden på noe av vesensleddene hos mennesket, er del nærmest høyere vesensledd (hos den voksne) og bare gjennom denne kan et vesensledd utvikles i virkelig mening. Virksomt for utviklingen av det fysiske legemet kan være noe som lever i eterlegemet, noe som lever i et eterisk legeme. For i utvikling av eterlegemet kan bare noe som lever i astrallegemet være virksomt. Og overfor et jeg kan bare del være virksomt som lever i et åndsselv. Jeg skulle kunne føre denne rekken lenger enn til åndsselvet, men da kommer vi inn i undervisningen av det esoteriske. "

Hva betyr dette? Om dere merker at eterlegemet hos et barn på noe vis er dårlig formet, så må dere forme deres eget astrallegeme slik at det kan virke korrigerende på barnets eterlegeme. Vi kan rett og slett si at når det gjelder oppdragelses-skjemaet så kan vi skrive det slik:

Barn:
fysisk legeme
eterlegemet
astrallegemet
jeg'et

Oppdrager:
eterlegemet
astrallegemet
jeg'et
åndsselvet (1

Dette utdraget kan kanskje synes temmelig abstrakt og merkelig om man ikke kjenner bakgrunnen for menneskets vesensledd - Steiner sier meget mer og mye interessant om dette videre i flere av foredragene i kurset. Men Michaela Glöckler har brakt dette nærmere en hverdagsforståelse i et foredrag ved en internasjonal konferanse for helsepedagogikk holdt i Goetheanum høsten 1992:

"Den pedagogiske loven gjelder ikke bare for læreren og eleven. På samme måte som den gjelder for meg selv gjennom et helt liv og gjennom inkarnasjonene, så gjelder den også til sin ytterste konsekvens for kontakten fra menneske til menneske. I et meget enkelt eksempel kan vi oppleve det. Noen hilser ikke på oss -ytre uttrykk for uinteresse; et jeg-problem. Hvor opplever vi det? I vår sjel. Følgen av denne uinteressen påvirker straks vårt astrallegeme. Om denne påvirkningen fortsetter uforandret og over lengre tid- om vedkommende virkelig er breddfull av antipati mot meg og derfor ikke hilser, om jeg legger merke til det og lider av dette gjennom flere år uten å kunne få bearbeidet det - så påvirker det til slutt mitt eterlegemes vaneliv og en dag blir jeg syk. Det finnes mange mennesker som sier at den eller den gjør meg syk - prosessen kan beskrives belt eksakt." (2

Andakten til det minste

Rudolf Steiner, 1924, og litt lengre ut i samme foredrag:
"... men den stemning må råde (i terapeutens sjel) at man dukker ned i virkeligheten, at man griper tak i virkeligheten. Andakt til det minste. Ja, til det lille. Interessen for det lille får ikke drives ut, mine kjære venner. Det må være slik at en øreflipp, en avklippet fingernegl, et menneskelig hårstrå interesserer dere like meget som Saturn, Solen, Månen. For når alt kommer omkring, så finnes alt i et slikt menneskelig harstrå, og den som blir flintskallet mister jo faktisk et helt kosmos. Det er faktisk slik at man i sitt indre kan fremskape det som er synlig utad; om man bare har den overvinnelse som absolutt er nødvendig i det meditative livet. Men denne overvinnelse når man aldri frem til om det minste grann av innbilskhet dukker opp, og det er nettopp hva den gjør på alle hold og kanter. Derfor, mine kjære venner, om dere virkelig vil bli oppdragere, spesielt for barn som har spesielle behov, så er det nødvendig at dere utvikler denne andakten for det minste på den aller enkleste måte..." (3


Og Michaela Glöckler i 1992: Hun taler om helsepedagogens mulighet for oppmerksomhet og evne til å være bevegelig i sin tanke, om viktigheten av latter og humor og mot, og så sier hun: "Siden følger følelseskvaliteten -andakten til det minste. Hva slags kvalitet har denne andakten? Den er en grunnforutsetning for et meditativt liv. Andakten leder bevissthetssjelen til å oppleve den åndelige virkelighet. Bevissthetssjelen utvikler seg gjennom å våkne opp overfor det fysiske, overfor små sanseopplevelser, overfor det hverdagslige så vel som livsrealitetene. Om det lykkes å se disse minste, mest fysiske og ytre ting i lys av det spirituelle, så leder bevissthetssjelen jeg'et frem til å våkne overfor det spirituelle. Det innebærer at om man i sitt indre arbeide kan få en meningsfylt relasjon til det minste, så lyser den store sammenhengen opp innenfor bevisstheten ved at også det minste har sin plass og sin betydning." (4

Kanskje ord å ta med seg på veien for en 40-åring -?

Jørgen Lunde

Sitatene er hentet fra:
1) Rudolf Steiner: "Helsepedagogisk kurs" (GA 317), 26.06.1924.
2) Glöckler/S-Brabant: "Att finna sig själv och tjäna andra." Telleby 1994, s.43.
3) Rudolf Steiner: "Helsepedagogisk kurs" (GA 317), 05.07.1924.
4) Glöckler/S- Brabant: "Att finna sig själv och tjäna andra." Telleby 1994, s.37.


Kunstnerisk terapi

Med særlig henblikk på eurytmien som helhetskunst.
I uminnelige tider har mennesket uttrykt seg kunstnerisk, og de forskjellige kunstartene følger menneskets utvikling. Styrke og form i de ulike kunstneriske uttrykk befester, leser og viser i sin egenart menneskets konstitusjon. Det arkitektoniske setter mennesket i en form, i en bolig, det beskyttende rom. I denne kunstarten får det fysiske jordeliv sitt uttrykk. Det plastiske er formdynamikken i alt -det faste, det flytende i mineral og planter -det tredimensjonale i legemer. Det maleriske gir gjennom fargene spenning, dybde og kontrast, nærhet og fjernhet i et indre rom kontra det ytre roms opplevelses-sfære som beveger seg i det sjelelige, i menneskets indre bevegelige. Det musikalske element med intervallsvingningene er en ytterligere forfining av tidselementet. Det dikteriske uttrykker seg i språket -ordet -og er det verbaliserte uttrykk for sjelens opplevelser. I den dansende, lekende menneskeskikkelsen uttrykker eurytmiens omfattende helhet seg -i det skulpturale, spenningen i fargetonene, organisk- mineralsk oppbygning og språkets sjelelige, skapende kraft - mennesket som instrument for det spirituelle. Til syvende og sist kommer den edleste kunstart -det sosiale -evnen til å samtale, omgåes, forstå, lytte og inspirere til å utvikle det høyere i det andre menneske og berikelse, virkeliggjøring av høyere idéer. Når disse kunstarter brukes i terapien, så er det for å stimulere de iboende skaperevner som finnes i ethvert menneske, uansett funksjonsnivå. De syv kunstartene har også medisinsk-terapeutiske aspekter. Diagnostisk kan vi se på et menneskes temperament, konstitusjon eller reelle sykdomstendenser og stille følgende spørsmål: Hvordan kan jeg gjennom min terapi hjelpe det andre mennesket –vil jeg befeste, konsolidere, inkarnere pasienten eller vil jeg belive, lese opp, ekskarnere og aktivisere? Da får terapien en forbindelse til menneskets vesensledd. Den fysiske menneskekroppen er bygget utifra arkitektoniske lover. Formene, plastisk-skulptural med hodet som avrundet kuleform og stråleformen uti lemmene. Farvenes mangfold i vårt sjelelige uttrykkes i vrede, sorg, glede, lengsel. Muskulaturens tone og intervall, melodi og rytme -det er vår indre sjelelig- åndelige spennvidde, det syngende mennesket uttrykker jeg-stemninger. Språket er det genuint menneskelige. Eurytmien det altomfattende.

Når mennesket beveger seg ut fra eurytmiens lover, dvs. språkets konsonant- og vokallyder, griper det sitt legeme bevegelsesdynamisk ut fra jegets høyere intensjoner. Dette bevirker en sjelelig -andelig viljes-aktivisering. Å arbeide med helseeurytmi er i første omgang en vei, for å gi pasienten eller eleven en mulighet for gjennom egenaktivitet å stimulere, belive og harmonisere ens egen konstitusjon. I vår helsetilstand har vi to tendenser -den ene retningen går mot det forhardende, sklerotiserende; den andre virker i oppløsende retning mot det inflammatoriske, det betente. I det helsepedagogiske beskriver Rudolf Steiner flere ulike polære tilstander; epilepsi (forkrampet, kompakt) kontra hysteri (oversensibel for omgivelsene) eller det sansesvake barnet med det trege og tunge kontra de barn som kan være motorisk urolige, hyperaktive og maniske. Vi kan også beskrive tendensene som sovende eller overvåkne. Målet for terapien er å bibringe eleven eller pasienten en øvelsesvei som begynner ut fra tilstanden hos vedkommende og leder ham/henne ut mot en utjevning, en harmonisering av -den ytterliggående ensidigheten. En angitt lyd hjelper oss -vi sier den sammen og lytter: Hva vil den for en bevegelse? Terapeuten viser foran, vi øver sammen for så etter hvert at pasienten/eleven skal kunne øve alene og selvstendig. Da vekkes vanelegemet og ved det rytmisk gjentagende og øvende stimuleres organsimen. På lik linje med at man trener opp musklene for å bli sterk og smidig eller øver seg for å kunne mestre en oppgave, så må det øves og arbeides. Også hvilen og pausen etterpå er viktig. Efter en periode på 6 til 8 uker med øvelser; så skal det en tilsvarende lang pausetid til før man igjen begynner på en terapiperiode. Først da kan man kanskje merke, se, oppleve at det skjer noe.

Å arbeide helseurytmisk med psykisk utviklingshemmede i sosialterapeutisk sammenheng er interessant, for når vi først kommer i gang med det øvende, er det nesten ustoppelig. Mine
venner er ofte meget motivert og spør når det blir eurytmi igjen! Vi kan holde på lenge. Ofte er hindringen å komme aktivt inn i et øvelsesområde, og som terapeut må man ofte være både vilje og gjennomført bevisst styring for eleven. Egenviljen til å øve selv er sovende, den må stimuleres og vekkes, for uten den blir vi marionetter og manipulert utenfra av alle mulige impulser. Et annet aspekt er at eurytmien blir levendegjort bevegelighet på et rent sjelslig plan fordi mennesker med et psykisk utviklingsproblem går en hurtigere aldringsprosess i møte og stivner fortere i sitt indre. Ofte kan virke det som de blir stående fast på ett utviklingstrinn/alderstrinn i utviklingen. Derfor kan eurytmien også sees på som sjelslig gymnastikk. Bad, massasje, kirofonetikk er terapier som pasienten mottar for det legemlige. Bothmergymnastikk, dans, folkedans, ballspill, lek, sport, svømming er en aktivisering ut fra fysikalske legemlig aktivitet som stimulerer - også ballspill har en sosial funksjon, bevegelses- glede -bevegelse er helbredende. Fysikalsk behandling - badeterapi, bevegelse i vann er for å stimulere muskulatur, blodsirkulasjon og åndedrett, også ved hjelp av medisinske badetilsetninger. Rent kunstnerisk terapi betyr belivelse av sjelelig- åndelig iboende krefter som lever sovende, slumrende, eller våkent i ethvert menneske. Dette kan igjen være det som gjør at mennesket kan føle, kjenne, erkjenne seg som et sjelelig-åndelig vesen hvor det går ut over sin natur, instinkt og funksjon og adferd, hvor viljesakten skoleres av jeg'et til skapende, lekende, spirituell menneskeånd. I motsatt fall ville man forbli i det mekaniske, det stereotype og det ensidige.


Tone Lunde

 

Bothmergymnastikk

Gymnastikkens oppgave innen helsepedagogikken
Det oppvoksende barnet har en harmoni i alle sine bevegelser og strever mot å finne den personlig riktige oppreiste holdning. En ubestemt/ubevisstkraft hjelper barnet til å beherske kroppen. En syvåring finner spontant de riktige bevegelsene når han klatrer i et tre. Hos niåringen kan det allerede vise seg en viss usikkerhet, og tenåringen behøver en sterk bevissthet og en våkenhet i kroppen for å klare å klatre uten å falle ned. De harmoniske, ubevisste bevegelsene skal forvandles til bevisste uten at man mister harmonien. Jeg´et skal arbeide seg fra periferien og helt inn i muskler og skjelett. En oppreist holdning, balanse, fasthet, harmoni er egenskaper som viser hvor sterkt det individuelle stiger inn i kroppen. De ytre bevegelsene i holdning og i lemmer speiler alltid sjelelivets indre bevegelser. Frihet og beherskelse i ytre holdning og bevegelser viser også indre balanse og kraft. Også det omvendte gjelder - at man direkte påvirker det indre livet med de ytre bevegelsene. Den oppreiste holdningen skiller mennesket fra dyret. Det individuelle trer frem i det vertikale. På dette planet søker vi jeg'ets kraft og kjenner ærbødighet for det oppreiste. Det sosiale møtet med våre medmennesker skjer på det horisontale planet, i hjertets region. I inn- og utåndningen finner jeg'et sin frihet og det skapes tillit til omverdenen. Tvang, pedanteri og angst lammer pusten og forstyrrer hjertets rytme. Ærlighet i tale og i handling skjer alltid i det sagitale planet. Den som står for hva han sier og gjør, viker ikke av fra den sagitale symmetrilinjen. Forvrengt røst skjuler noe man ikke vil snakke om. Forvridd holdning viser at man ikke står for hva man gjør. Barnet behøver støtte for å finne sin vei på disse tre plan. I niårsalderen lar man barnet finne dem i lek. Det er først da gymnastikken kan begynne, men som lek. Det påfølgende året blir øvelsene mer rytmiske for å bli mer viljesbetonte i barnets ellevte år. I sjette klasse kommer det geometriske, tankemessige innslaget som et tillegg i øvelsene. I puberteten kommer tenåringen inn i tyngden, både fysisk og psykisk. Har man til da latt barnet øve seg på å falle og fanget fallet opp i en øvelse, slik som Bothmer har arbeidet dette frem i sin gymnastikk, så kan tenåringen få en oppreist kraft å sette mot opplevelsen av tyngden. Efter puberteten skal "brofestet på andre siden" bygges, det voksne livets fase påbegynnes. Broen går mellom barneårene, over ungdomsårenes ombygningsfase, til voksenlivets del som begynner efter 21 år. De ubevisste, harmoniske bevegelsene som bæres utfra periferien, skal forvandles til bevisste, jeg-bårede bevegelser i voksenalderen, uten at harmonien forsvinner. For ungdommene blir øvelsene mer tanke-, følelse- og viljesbetonte, slik at jeg'et skal få hjelp til å trenge inn i bevegelsene og beherske dem (innenfra). Det må ikke være omvendt- at bevegelsene styrer og binder individets indre liv. Det pågår alltid en kamp om dette herredømme og en ytre frihet og beherskelse over bevegelsene viser en indre balanse og kraft. De barn som tidlig har fått en forstyrrelse i sjelslivet, behøver ekstra hjelp for å hjelpe frem sitt jeg. Leker og bevegelser skjer ikke spontant, ei heller på eget initiativ, og gjennom dette får ikke barnets bevegelsesmønster utvikle seg. Om man vet hva barnet behøver å øve seg på, kan man derfor oppnå forbausende resultater med relativt enkle øvelser. Å klatre opp på alle høye benker, øker motet og kroppsoppfattelsen hos den hjerneskadete, tafatte og drømmende eleven. Man kan da legge merke til at ikke bare bevegelsene blir koordinerende, men det individuelle fremtrer også mer våkent og sterkt. Den sosiale oppmerksomheten øker og egen aktivitet og muligheten til initiativ vokser frem. Enkle leker, danser og marsjer – der føttene aktiveres – har vært helt avgjørende for å få i gang visse elevers utvikling. Vi har gode erfaringer med hvordan ti minutters lek og øvelse med føttene før en time i verkstedet har øket konsentrasjonsevnen, om dette blir utført regelmessig over en lengre tid. En ung mann våknet plutselig opp for de sosiale sammenhengene rundt seg, da han endelig efter lang tids øvelse lærte seg i gå i takt i en kadrille. Balansegang og kollbøtte er to belt motsatte øvelser - å rulle seg er vanskelig for visse tvangsbundne elever, men meget nyttig. Å finne balansen er viktig for alle, men spesielt for det epileptiske mennesket. Hopp av forskjellig slag vekker og aktiverer og gjør kropp og sjel lettere. Det epileptiske mennesket behøver å lettes opp med hopp, til og med springbrett kan anbefales. Den overfølsomme eleven som har vanskelig for å samle sine tanker -det hysteriske mennesket -må oppleve hoppet i rytme med pauser, for at ikke øvelsen skal gå ut av kontroll. I det daglige livet beveger mennesket seg nesten utelukkende efter det tilvendte mønster. Holdningen er rakere og stegene lettere når bekymringene er mindre. Men holdningen er mer sammensunket og tyngre når livet går en imot. Bena beveger vi efter et mønster som er ubevisst for oss. Vår tenkeevne blir aktivert og mer bevegelig om var bevissthet en kort stund hver dag legger merke til føttene, leggene, knærne og lårmusklene. Blodet varmer opp hender og føtter på en riktig måte, og vi "våkner opp" og får en mer objektiv opplevelse av omverdenen. Og dette gir igjen en bedre søvn om natten. Kan vi få elevene åre - bare for en kort stund hver dag - å bli seg bevisst sin inn- og utåndning og forsterke denne prosessen gjennom helt bestemte bevegelser, så kan vi hjelpe dem med å holde ukontrollert angst, redsel og nervøsitet på avstand. Individet arbeider mot frihet, objektivitet og harmoni i sitt tanke-, følelses- og viljesliv. Det er der Bothmergymnastikken fyller sin oppgave.

Hans Westerdahl


Farger og former som terapi på Årstadhemmet

Fra "Om Oss" 1991/3, fra svensk til norsk av Jørgen Lunde.
På Årstadhemmet i Sverige har Annika Asmussen som tidligere var på Helgeseter, sitt virke som maleterapeut. I mainummeret 1991 gjorde det svenske tidsskriftet "OmOss" et intervju med henne i forbindelse med forskjellige former for billedterapi som blir brukt innenfor de offentlige institusjoner. I ingressen gjøres det klart at maleterapi og billedterapi kanskje er ulike terapiformer, som samtidig har noen av de samme kvalitetene i seg.. Vi bringer intervjuet i sin helhet, oversatt fra svensk. Annika Asmussen, maleterapeut, forteller hvordan man ved hjelp av maling kan jevne ut og harmonisere forstyrrelser i personligheten. – Overfor et barn som har et forknytt, innestengt jeg, fylt av tvangsforestillinger, bruker jeg en maleteknikk med vått-i-vått malepapir, forteller hun som et eksempel. Vi bløter papiret med en svamp og bruker oppløste akvarellfarger. Gjennom denne teknikken løses farger og former opp.
-Det motsatte blir barn som lever i periferien, i omkretsen, de psykotiske barna. De har bruk for å male mer forestillende, mer med konturer. Riktignok fukter vi papiret da også, men i langt mindre grad, for nå skal formene ikke løse seg opp.
- Det finnes også barn som lever uten beskyttelse, nesten som hudløse, overfor omgivelsene. Da kan malingen gi en beskyttelse. Disse barna kan ha vanskeligheter med å kombinere tanker og forstille seg, og de behøver å arbeide med å male av noe, å iaktta, for så å om sette det i sitt maleri.

Annika maler med hvert barn i en periode på seks til åtte uker. Efter det er det et opphold hvor andre terapiformer kan ta over. Alle barn ved Årstadhemmet har en eller annen form for terapi. -De første bildene bruker vi som diagnose, forteller Annika. Jeg må som terapeut utgå fra der hvor barnet er. Siden går vi langsomt fremover mot en forandring. Hver maletime skal være et lite steg mot harmoni, men hele tiden slik at barnet er med på det vi gjør. - Det er selve malingen som er terapien. De ferdige bildene er ikke så viktige. Vi setter ikke bildene opp på veggene efterpå. Et barn kan f.eks. få i oppgave å male en spiral som går utenfra og inn. Et annet barn maler en spiral som går innen fra og ut. Bildene blir make, men det har vært to motsatte prosesser.

Maleterapien er noe som virker på lang sikt og heller ikke enkelt for seg, men sammen med andre former for terapi.
- Jeg er overbevist om at maleterapien virker. Men det er ikke så enkelt å si eksakt hvor et barn befinner seg i sin utvikling og hva som hender ved maleprosessen. Derfor er det så bra å være med i et kollegium som samarbeider ut fra en behandlingsplan. Vi samarbeider også selvfølgelig med leger om de forskjellige terapiformene.
-Jeg opplever ofte at maleterapien får resultater på en helt annen måte enn man venter seg. Kan barnet male "forestillende", så slutter det kanskje å tisse på seg om natten.

I maleterapien brukes de ulike fargene helt bevisst. Annika forteller om forskjellige fargers egenskaper.

Rødt er en farge som trenger seg på og aktiverer. Den varmer opp, men kan også ha noe aggressivt over seg. Gult er også aktiverende, men lettere og mer bevegelig, man aktiveres innenfra. Blått er distanserende og litt kald.

- Vi går ut fra disse fargene og så opplever barna hvordan alle nyanser kommer frem på papiret gjennom grunnfargene. Grønt får f.eks. oppstå av det gule og det blå.

- Terapien bygger på ulike fargers virkning. Jeg har forskjellige farger til forskjellige barn. Jeg hadde en gang en pike som ikke kunne sitte stille. Hun fløy rundt i rommet og kunne ikke konsentrere seg. Først fikk hun male gult, men senere ble det gule omhyllet av en blå farge, som en kappe omkring det gule -dette for å få ordnet dette bevegelige jeg'et og gi det struktur.

En øvelse for en aggressiv gutt var å male et rødt midtpunkt. Siden fikk han male røde linjer ut til alle kanter, for å få rase ut. Til slutt en blå farge rundt det røde som for å fange det inn. Man visker ikke bort aggressiviteten, men får en orden på den.

Annika er utdannet tekstillærer, men har sin helsepedagogiske utdannelse fra Sveits.

- Som tekstillærer fikk jeg barn som ikke kunne holde i redskapen, og det ga meg inspirasjon til å begynne med maling. Jeg har gjennomgått en utdannelse i maleterapi ved forskjellige steder i Tyskland. Håndarbeidet gir trening i håndens ferdigheter og i tålmodighet, mens malingen mer henter frem det sjelslige i mennesket.

Til Innholdsfortegnelsen


Musikkterapi

'Musikk som terapi" av O. Døssland; "Steinerskolen" 1980/4.

I det musikalske er mennesket virksomt i sitt eget indre, følende jeg.

J.G. Herder>

I vår tid har kunsten falt ned fra pidestallen. Både aktive musikkstuderende eller -utøvere og passive musikknytere stiger inn i kunstdebatten og spør hvorfor Kirsten Flagstad synger mer passende enn Louis Armstrong eller Conelis Vreeswijk. Det blir reist tvil om musikkopplevelsen kan være større ved å sitte to timer i en konsertsal enn ved å bevege seg til "musikk" på et diskotek. Demokratisering og toleranse er fremherskende idealer i samfunnet. Dermed må også alle musikkformer aksepteres (iflg. bl.a. Cappelens musikkleksikon) og de fleste musikkdebatter blir avrundet med det glatte: "Ja, ja -smag og behag ...". Konsekvensen av dette er at mange musikkutøvere opplever at musikken som de serverer blir mottatt som et subjektivt nytelsesmiddel i samme klasse som cola eller likør. Men musikken må da kunne være til nytte i samfunnet! Dermed tar mange opp musikken som politisk eller religiøst propagandamiddel, mens andre stanser opp ved et annet felt der musikken har en reell funksjon -ikke styrt av kapitalkrefter, prestisje, nytelses- eller "sjøldiggings"-behov: Musikkterapien. Her taler erfaring og forskning om at musikken er til hjelp for funksjonshemmede og syke mennesker.

Musikk som terapi fremmer utvikling og virker helbredende på så mange felt at begrepet 'musikkterapi' kan få en nesten mystisk glorie over seg etter som alle "helbredelses-anekdotene" brer seg. Men om man går historiene nærmere på klingen og arbeider seg gjennom konglomeratet av musikkterapiteorier, så finner man svar på gåtene og undrene alt etter hvilken synsvinkel og "skole" den ene eller andre har arbeidet ut fra. Hjernefysiologene finner interessante resultater som tyder på at hjernen har et musikksenter som skiller seg fra f.eks. språksenteret. Dette senteret kan trenes til å overta funksjoner fra eventuelle defekte deler av hjernen. Så finnes det en annen gruppe musikkterapeuter som snakker om musikk som kontaktskapende middel: Musikk er først og fremst uttrykk for menneskets følelser, opplevelser, emosjoner, sjelekrefter, og gjennom ulike former for improvisasjon kan terapeut og pasient kommunisere på et plan som ikke er hemmet av forestillinger og ord og fastlagte forventninger. Men dette kan bli for utflytende for en tredje gruppe terapeuter som ikke liker å psykologisere så mye og heller velger en enklere filosofi: Praktiske erfaringer viser at musikk virker engasjerende og stimulerende på mennesket -altså bruker vi musikken som middel til å vekke pasienten/eleven i det øvende. Om han eller hun ikke har lært seg ukedagene eller gangetabellen, så synger man en sang om dem eller setter en melodi til. De gamle fingerlek-reglene er klassiske eksempler.
Musikkterapiautoritetene kan altså deles i tre grupper: 1) hjerne ("musikk er organisert lyd"), 2) opplevelse ("musikk er spenning -avspenning") og 3) aktivisering ("musikk er bevegelse og tiltaler mennesket som kreativt vesen"). Selvsagt erkjenner de fleste at musikken og mennesket har alle disse sjiktene i seg, men når man skal gjøre terapi, bør man stige dypere ned i tingene og da blir det lett "båstenkning" og man graver seg ned i hvert sitt hjørne. En oppklarende hjelp til å se sammenhengen mellom mennesket og musikken på en allsidig måte, kan en få ved å studere Rudolf Steiners menneskekunnskap i forbindelse med det terapeutiske i de ulike kunstformene. Da må man se på menneskets sjeleliv som en selvstendig, spill-levende realitet som virker inn i det fysiske mennesket, på samme måte som vinden er et selvstendig element som spiller på vannflaten og fremkaller de mangfoldigste krusninger.
Ved musikkaktiviteter står man altså i den mest intime forbindelse med dette "sjels-" eller "astral"-mennesket på et plan der det er i ferd med å gripe inn i det fysiske mennesket. Om man er åpen for et slikt menneskesyn, kan man også forstå hvorfor:
a) f.eks. klare toner i rene melodiutforminger griper inn og harmoniserer et kaotisk tankespinn.
b) at intervall og klanger og levende rytmer med bindende og lesende tendenser griper inn i et ubalansert følelsesliv som enten kan være bundet og innadvendt eller opplest
utadvendt.
c) og at form, takt og rytme f.eks. i en enkel dansemelodi griperformende inn i ukontrollerte bevegelser, eller oppmykende inn i stereotype bevegelser.

Ved å studere mennesket og musikken på et slikt grunnlag, vil en finne mer og mer nyanserte forbindelser som kan være utgangspunkt for terapiformer som griper inn i fysiske og psykiske hemninger. Respekten for musikken som middel og formidler stiger.

Samtidig blir man klar over at musikken også kan misbrukes på tilsvarende måte som medisin kan misbrukes. Intense musikalske påvirkninger kan forsere frem "overslag" i hjerneprosessene som ikke er modnet frem av pasientens egenaktivitet. En pasient kan godt lære å tale på denne måten, men det menneskelige ved talen forsvinner - hjernen blir en mekanisk prosessor. Musikken kan også utløse spenninger uten å være til oppbyggelig hjelp for pasienten; målet må være at pasienten gjennom egenaktivitet behersker balansen mellom spenning -avspenning, dissonans - konsonans osv. Men den største faren ligger likevel i musikken som dressurmiddel; mange psykisk utviklingshemmede kan ved hjelp av musikken lære seg a "fungere" i en aktivitet, men deres personlighet har ikke vokst på det. Likeledes er det mange terapeuter som mener at pasientene lærer fortere sanger og melodier ved bruk av stereoanlegg enn ved "naturmetoden", men man kan godt høre at "stereoversjonen" er fiksert; den blir bare reprodusert, ikke gjenskapt.
I musikkterapien oppdager man at det trengs andre mål på musikken enn smak og behag, dyktig laget og utført, behagelig, underholdende osv. Arbeidet med syke gir innsikt i syk - frisk - problematikken, der 'frisk' er en aktiv balansegang mellom ulike sykdomstendenser. Det "menneskelige" er likeså en aktiv kamp mot å falle ned i det fikserte mekaniske, det driftsbestemte dyriske og den planteaktige, vegetative, sjeleløse apatiske livstilstanden. Den grunnholdning som Rudolf Steiner innprentet de første helsepedagogene var å søke det friske individ som finnes bak de synlig syke eller abnorme ytringene. Individet er friskt, men instrumentet kan være skadet eller mangelfullt utviklet. Gjennom musikken står terapeuten dette friske individet nærmere fordi man befinner seg i det feltet hvor individet via det sjelslige griper inn i "instrumentet" -organsimen og det fysiske.

Og fordi musikkterapien må arbeide seg inn til kjernespørsmålene både i musikken og i mennesket, kan kanskje frukter fra musikkterapien komme kunstmusikken til gode. For er det ikke en helbredende prosess som må til når både samfunn og musikk er utsatt for sykdomsangrep som kultursnobberi, materiell profitt, bedøvende effekter og suggesjon, sløvende underholdning, bisarre forsøk på protest og spekulativ nyskaping?
Like som terapien må også kunsten strebe mot det menneskelige.


Kirofonetikk

Kirofonetikk er en terapi som er utviklet av Alfred Baur for å stimulere talen hos språkløse barn. Sammen med sin kone som er lege, ledet han i ca. 30 år "Institute für Logopädie und Heilpädagogik" i Linz i Østerrike. Til behandling kom klienter som stammet, lespet eller hadde andre talefeil som det var mulig å korrigere. Men der kom også barn som hadde en språkutvikling så hemmet at de i det hele tatt ikke snakket, selv om de hørte godt og forlengst var kommet over den alder da barn vanligvis begynner å snakke. Det var disse barna som interesserte Alfred Baur mest.
Menneskets tale er en åndelig-sjelelig aktivitet som strømmer ut fra dets innerste vesen; helt forskjellig fra dyrenes måte å uttrykke seg på. Dyrenes lyder henger sammen med dyrearten, og en kattunge vil begynne å mjaue selv om den fra fødselen av blir holdt borte fra sine artsfrender. Men vi vet at et barn ikke vi begynne å tale -og heller ikke vil tilegne seg den oppreiste gange -hvis det ikke har et menneskelig forbilde, hvis det ikke mottar impulser fra andre mennesker. Nå kan evnen eller viljen til å ta imot slike impulser av forskjellige grunner være svekket hos barn, og da står man virkelig overfor problemer.

Alfred Baur fant at når det ikke lyktes for et barn å oppta språket fra omgivelsene på vanlig måte, måtte han prøve å forsterke språkimpulsene. Han klappet barnet lett på ryggen mellom skulderbladene, for derved å anspore den perifere hørsel som huden på ryggen er særlig var for. Det viste seg at dette vekket en interesse hos barnet.

For å kunne forme f.eks. en 'L ' riktig, måtte han gå ut fra hvordan en 'L' blir artikulert. Da hever man tungen opp og berører med tungespissen et bestemt punkt bak fortennene. Pusten strømmer på begge sider av tungen og ut av munnen. Luftformen danner likesom to små armer. Dette bestemte punktet finnes tilsvarende igjen på ryggen mellom skulderbladene. Baur måtte derfor stryke en 'L' slik at bevegelsen gikk utenom dette punktet og ut over armene.

På samme måte måtte hver enkelt lyds bevegelsesmønster og ansats-steder utvikles. Denne terapien har fått navnet "Chirophonetik" -det uttrykker at lydformen (gresk: 'phonetik') formidles av hendene (gresk: 'cheires'). På norsk kalles metoden "kirofonetikk".

Behandlingens strenge form hindrer en altfor personlig og subjektiv påvirkning fra terapeutens side. Det er lydenes vesen som virker, og terapeuten formidler på denne måten til pasienten det mest menneskelige som finnes, nemlig språket. Ved behandlingen svinner den ytre verden bort for en tid; de rytmiske lydene virker impulserende og egentlig vil pasienten selv gjerne gjøre det som lydene gjør; men han gjør det ikke. Det oppstår en spirende viljeskraft som ikke kommer til utfoldelse, men som samles opp som noe virksomt, som noe kimaktig. For barn som ikke taler kan dette langsomt impulsere til at språket kan løsne fra sitt "fengsel", og barnet kan komme til å begynne å tale.

Hva enn grunnen kan være til en forsinket språkutvikling, så viser erfaringene at det først og fremst kommer an på å fa barnet til å ta imot språket. I neste omgang kan man så logopedisk behandle forskjellige språkhemninger slik som vi møter dem f.eks. hos barn med Downs syndrom eller hos det paretiske barnet. Terapien har sin begrensning der hvor bevegelsesorganismen er så sterkt lammet at det ikke er nok å impulsere språkviljen for å bryte gjennom dette massive hinder. Det samme gjelder hvis selve språkesenteret er sterkt skadet. Men nettopp for de mest hemmede mennesker, for dem man på forhånd har ment at de aldri ville komme til å kunne tale, har kirofonetikken vist seg å gi gode resultater på andre områder, slik at disse på en måte har kunnet fullbyrde et skritt på sin menneskelige utviklingsvei.

Som regel ser man et resultat etter tre måneders terapi, senest etter ett år. Noen barn begynner å snakke under behandlingen allerede, andre begynner å plapre når de sitter og leker for seg selv, og hos noen kommer språket spontant. Det forventede resultat kommer imidlertid ikke hvis barnet ikke er i stand til å danne seg begrep. Det begynner undertiden å lalle, men kommer ikke til å tale med ord, fordi forutsetningene for dette mangler. Likevel er ikke behandlingen nytteløs, for språket er så omfattende at en umiddelbar kontakt med det, kan frembringe andre resultater.

Rudolf Steiner har gjennom sin utvikling av eurytmien og språkformingen igjen gjort det mulig for oss å oppleve lydenes forskjellige kvaliteter og skapende virkninger. Hvis det lykkes å sende de ordnende krefter som lever i språket, inn i kroppen, vil dette fremkalle en harmonisk, regulerende og helbredende virkning.

I helsepedagogikken blir nå kirofonetikk i økende grad også anvendt for barn som ikke har språkproblemer. Erfaringene har vist at behandlingen har en generell harmoniserende virkning og har vært til hjelp ved mange vanskeligheter som har hatt sin rot i disharmoni i det fysiske og psykiske samspill, f.eks. ved sengevætning, uro, angst, kontaktvanskeligheter osv. Spesielt bra har den kirofonetiske metode virket ved behandling av hyperaktive klienter. Det er jo en kjent sak at språket henger sammen med motorikken. Derfor har man også begynt å bruke denne terapien ved sterkt psykiatriske voksne pasienter som har ukontrollerte bevegelser og umotivert aggressivitet - dette har gitt gode resultater.

Utdrag fra artikkel av Maik Nygaard


Helsepedagogikk og sosialterapi

Artikkelen er bl.a. klipp fra Marta Eldøys årsoppgave ved 4.-års-seminariet i Bergen 1993-94.

Først når vi i ytterverden ser speilbildet
av våre viljes beslutninger,
...kan vi si at vi har brakt vår vilje
i samklang med det som skjer omkring oss.
På samme måte som lyset danner øyet i oss,
formes vår sjelsstyrke ut av del vi selv er:
En verden av våre gjerninger og vårt virke ..

Rudolf Steiner

En verden av våre gjerninger ...

Helsepedagogikk og sosialterapi har sin bakgrunn i antroposofien, en forskningsmetode som Rudolf Steiner utarbeidet på begynnelsen av vårt århundre. Begge retninger har som mål å forsøke frigjøre og videreutvikle menneskers skjulte muligheter. Den helsepedagogiske impuls skriver seg direkte fra en foredragsrekke ("Helsepedagogisk kurs") som Steiner holder for et tyve-talls mennesker i 1924. Impulsen arbeider mest med mennesker i ung alder, mens den sosialterapeutiske impuls mer er å betrakte som en arbeidsmetode som retter seg mot voksne mennesker med fysiske eller psykiske problem, en utviklingshemning av ulik karakter.
En av grunnidéene er basert på at det voksne JEG'et alltid er friskt, men at kroppen som verktøy og organene, som JEG'et virker gjennom, kan være skadet slik at en hemning er tilstede. Bak denne grunnidéen ligger det antroposofiske menneskesyn og reinkarnasjonstanken - og dermed arbeider man med mennesket ut fra vissheten om at det vender tilbake til sin jordiske tilstand etter døden.

Sosialterapien søker å virke ut fra et helhetsmiljø som omfatter bolig og fritidsvirksomhet i tillegg til medisinsk behandling, kunstnerisk terapi og yrkesrettet arbeid. Denne helhet skaper de riktige forutsetninger for å kunne pleie og harmonisere de ulike defekter av psykisk og fysisk natur, og så langt det er mulig kunne fremme et selvstendig, integrert liv i et sosialt fellesskap.

Sosialterapien gir ulike former for individuell utviklingsstøtte til det voksne mennesket som på grunn av sin hemning ikke kan forme sitt liv uten støtte fra andre mennesker. Dette krever en mangfoldig palett av muligheter for arbeidstrening og hjelpemidler, samt boformer som er tilpasset den enkeltes behov.

Å utvikles innen rammen for sine forutsetninger, er sosialterapiens
oppgave.
Sammen med den pedagogiske impuls (Steinerskolebevegelsen), det biologisk-dynamiske jordbruket og den antroposofisk- medisinske impuls, er det helsepedagogiske arbeidet blitt mer og mer kjent innover i vårt århundre. Det første helsepedagogiske hjem blir grunnlagt i Tyskland i 1924, i 1935 kommer impulsen til Sverige og rett etter krigen (1938 red. anm.) ser Granly-stiftelsen på Gjøvik- Toten dagens lys i Norge. Helgeseter er det andre helsepedagogiske hjem som i 1954 startet i Norge.


Rytme -miljø -kvalitet

..Rytme kan erstatte kraft. " Rudolf Steiner.

En av sosialterapiens store hemmeligheter ligger i det rytmiske prinsipp -det rytmisk gjentatte, det rytmisk tilbakevendende som bygger opp trygghet og tillit, og danner det beste grunnlaget for læring og mestring i enhver situasjon som mennesket må stå i. Det rytmiske prinsipp kommer til uttrykk i dagsrytme, helhetlig rytme i arbeidsdagen -både praktisk og sosialt, og i livsrytmen hvor hver enkelt årstid krever sine spesielle forpliktelser, slik som man også finner det i arbeidslivet - bonden og hans åker, fiskeren og hans hav, men også hos bakeren hvor man kan lukte at julen nærmer seg.

”Den som kjenner til og vet å bedømme riktig i de spirituelle sammenhenger, han vet ganske godt at seder og skikker, vaner, sjelelige tilbøyeligheter og visse forhold
til det gode og det dårlige i en tidsalder, -avhenger av hvordan de ting vi passerer fra morgen til kveld er skapt. ”

Det fysiske miljø, rommet i seg selv, kan virke oppkvikkende og stimulerende, men også beroligende og harmoniserende. Form og farge virker på sine måter løftende eller tyngende på våre sinnsstemninger. Spesielt rommets fargeklang virker inn i det fysiske mennesket. Lys og farger påvirker atferd og handlinger. Rudolf Steiner sier: "Det finnes kanskje ingenting som forener vår sjel så meget med åndsvitenskapen, som det at vi fordyper oss i fargenes problematikk. Fargen er naturens og hele kosmos' sjel, og vi tar del i denne sjel gjennom det å oppleve fargene."

Om vi alltid kan bære med oss en overbevisning
om at del innerst inne i ethvert menneske finnes
en uskadet, frisk individualitet
og en betydningsfull personlighet
 -og tiltaler denne -så gir man den beste hjelp.
Dette danner livskvalitet av varig verdi..


I det industrielle samfunn benytter man seg av maskiner og tekniske hjelpemidler for å øke kvantiteten. I våre verksteder, i arbeid med mennesker som har spesielle behov for støtte, benytter man seg av tekniske hjelpemiddel for øke kvaliteten. Vanligvis bedømmes en vares standard ut fra visse ytre kriterier -design, holdbarhet, prosentandel råmateriale osv.; kvalitetskontroll og - garanti er ofte den "offentlige" bruk av ordet 'kvalitet'. Men kvalitetsbegrepet må også sees som den holdningen jeg utfører mitt arbeide med, og hvilken prosess jeg som menneske har gått gjennom for å skape et produkt.

Den sosiale grunnlov
Gjennom sine foredrag om samfunnets sosiale tregrening peker Rudolf Steiner på tre hovedaspekter som en samfunnsorganisme danner - det sunne rettslivet hvor det sosiale og likhetsprinsippet får råde, næringslivet hvor det gode broderskap og den sunne økonomi får være drivkreftene, og åndslivet hvor frihetsprinsippet og det kulturelle får blomstre.

"Ser man at broderskapet kommer til syne i næringslivet, da oppdager man "den sosiale grunnlov", som gjelder for alt sosialt liv med en slik nødvendighet at den utelukker alt annet; slik som en naturlov har gyldighet innenfor sitt område av virkeligheten. Denne loven fullbyrdes bare når det lykkes for et menneskelig fellesskap å tilrettelegge forholdene slik at ingen noensinne kan legge beslag på fruktene av sitt arbeide for seg selv, men at disse ubeskåret kommer fellesskapet til gode. Til gjengjeld må han i størst mulig grad forsørges ved sine medmenneskers arbeide.

Men det kreves noen forutsetninger: Hvis et menneske skal arbeide for et annet, må det i det andre mennesket finne motivet for sitt arbeide. Og skal man arbeide for et fellesskap, må mennesket merke og føle betydningen og verdien av dette fellesskapet. Det kan det bare dersom fellesskapet er noe annet og mer enn en sum av enkeltindivider. ...Fellesskapet må ha en mening, og hver enkelt må ønske å bidra til oppfyllelsen av denne mening." (Steiner: "Åndsvitenskap og det sosiale spørsmål", 1905.)

Den sosiale prosess

Det sosiale i vår tid består i å kunne
møte det antisosiale på rett måte.
Den mest antisosiale kraften
er drømmen om det sosiale paradis.


Det sosiale er menneskets tilknytning til omgivelsene, til familie og venner, til yrkes- og samfunnsliv. Hvordan man møte krav og forventninger, har stor innvirkning på eget selvbilde. Den sosiale prosessen er viktig og den kan ikke fastholdes eller endelig formuleres. Utgangspunktet er stedets gitte muligheter og de ulike menneskers forskjellige evner til å oppfatte og bruke idéene. Hele tiden må den sosiale prosess øves og pleies.

Det er gjennom vekselvirkning og samspill med andre mennesker at man finner seg selv og utvikler seg. Vi er produkter av vårt liv sammen med andre! Vi er sosiale individer -ikke egoister ...!

Håndverkets terapeutiske betydning

De gamle håndverkstradisjonene inneholdt en rik flora av terapeutiske muligheter. Den moderne, ensidige teknikken - spesielt datateknikken -virker sterkt vekkende på menneskets abstrakte kombinerende tenkning - en selvfølgelig betydning for vår bevissthetsutvikling, men sterkt tilbakesettende formenneskets øvrige sjelskvaliteter. I større grad blir også mennesker med spesielle behov påvirket av samfunnets maskinelle, hektiske liv; håndverkets terapeutiske virkning blir en god motsats til dette.

I smien øves viljen. Man kan snakke om 'jernvilje' eller 'å stålsette seg'. Gjennom kroppsspråket avleser man viljeskreftene hos en person - iakttar JEG-kreftenes beherskelse av muskelkraften. Konkret kan man iaktta hvordan "tåspiss-gjengere" etter en daglig økt i smien gjennom noen måneder, begynner å gli med "føttene på jorden".

I snekkeriet øves den sosiale dialog. "Den skapende prosess virker forløsende og avslappende på personligheten, og finnes i alle håndverk, men er sterkest fremtredende i treskjæring og plastisering." Med huljernets hjelp kommer man i samspråk med treemnet og denne prosess, denne dialog frembringer en evne til å bedømme hva som er rett eller galt, dårlig eller vakkert: Den sosiale bedømmelse og omtanke våkner.

I vevstuen øves tankens utvikling. Det oppreiste tiltales ved at hodet må forbinde seg med føttene i trøingen, skyttelen går i det horisontale planet, bommens tilslag skjer i det sagitale. Man våkner opp og får en objektiv opplevelse av verden. Konkret vet man at visse søvnforstyrrelser -spesielt om de henger sammen med dårlig blodsirkulasjon - kan arbeides bortved daglig vevning. Psykotiske personer, hvor tankelivet er forstyrret og drømmer seg bort i abstrakte konstruksjoner, får også hjelp i veveprosessen som forankrer bevisstheten i kroppen.

 

Kjærligheten til arbeidet

Å leve i kjærlighet til sine handlinger, og å la de andre
 leve ut sine intensjoner og å forstå deres vilje
-det er de frie menneskers grunnsetning.


Ideen bak det sosialterapeutiske tilrettelagte arbeidet for mennesker med spesielle behov er at arbeidsprosessen skal ha som formål å skape gode forutsetninger for menneskelig vekst og utvikling i samfunnet, samt hos det enkelte menneske.

Ved at det individuelle hos en person blir aktivisert, blir man bevisst andre personers eksistens, og gjennom et håndverksarbeid oppøves evnen til bedømmelse og å ta ansvar. Gjennom verksteds- arbeidet står man også fritt skapende ut fra en allmenn, samfunnsnyttig oppgave; og opplevelsen av å bli respektert og behandlet likeverdig, høyner verdiene av et arbeidsfellesskap.

Hvert enkelt menneske har et sterkt behov for å arbeide med sine hender -vise sin kreativitet -være skapende ...Fantasi og kreativitet er viktige faktorer som øker den indre bevegelighet og muligheten for en innlevelse i andre gjennom ulike menneskemøter. Bevegelighet skaper lyst og kreativitet -sympati. Ubevegelighet skaper kramper og spasmer -antipati.

"Mennesket er det eneste livsvesen på jorden som kan skape fritt, - og som kan skape om. Dette gir mennesket belt spesielle muligheter. For å være skapende kan en oppleve å realisere sitt menneskeverd. Samtidig er kreativitet en kilde til dyp glede og tilfredsstillelse. Glede og sorg, sykdom og sunnhet henger sammen med om mennesket på et eller annet område er skapende.."

"Mennesker som kan gå gjennom verden med fritt åpent sinn, slik at det frie åpne sinn lar verden strømme inn i seg, og slik at det har forståelse for verden, - det er mennesker som av kjærlighet og glede har tilkjempet seg denne stilling til verden. Det er noe belt annet vi gjør når vi handler av kjærlighet, enn når vi handler ut fra en stiv og tørr pliktfølelse. De handlinger som springer ut av kjærlighet er de egentlig etiske, de egentlig moralske."


"Først når vi i ytterverden ser speilbildet av våre viljesbeslutninger, når virkeliggjørelsen av vår viljesimpuls utspiller seg der, kan vi si at vi har brakt vår vilje i samklang med det som skjer omkring oss. Da er det faktisk slik at vår egen styrke og kraft ikke blir utviklet ved det som vi vil for vår skyld; men ved det vi vil for vår omverdens skyld - for den andre. Vår vilje realiserer seg og skinner tilbake i oss selv som et speilbilde. På samme måte som lyset danner øyet i oss, formes vår sjelsstyrke ut av det vi selv er: En verden av våre gjerninger og vårt virke ..."
Rudolf Steiner: "Sjelelivets forvandlinger", 1909-10.


Helsepedagogiske Seminar, klipp - 1978/79

Man frydes alltid når det nye som oppstår synes å ha ligget latent som mulighet i omgivelsene og bare har ventet på det rette tidspunkt til å virke, til å vise seg frem. Slik overvinnes tidens farlige sykdom -abstraksjonen; ved å vente til tiden er inne. Det synes å være tilfelle med det Helsepedagogiske Seminaret som har vokst frem det siste året på Rostadheimen og Helgeseter. Etter forespørsel fra unge mennesker, som ville utdanne seg i den helsepedagogiske retningen, om å gi de regelmessige og utfyllende kurs, vendte vi oss til de mennesker som kunne tenkes å ha noe å gi i denne sammenheng, og som kunne tenke seg å stå for en slik utdannelse. Etter noen uker fant vi ut at det kunne la seg gjøre. 5. juni var første møte for en interessekrets. Allerede før skolens slutt, ved St. Hanstider, hadde vi de første forslag til kurs og timefordeling. Selve seminaret startet så opp den 2. oktober. Dette er kanskje et spesielt norsk fenomen -en mulighet som andre kulturer ikke har -å kunne handle først for senere å tenke over handlingens innhold og rekkevidde. Uten at noe uriktig skjer. Man kan få følelsen av ennå å bli båret av en beskyttende naturlighet. Dette kurstilbudet er, om det blir fulgt i sin helhet, å betrakte som det første år i en fire års utdannelse, som foreløpig må fullføres i utlandet. Den tar sikte på å gi deltagerne et fyldig bilde av den antroposofiske impuls og verdensanskuelse, og vise hvordan denne virker med arbeidet innenfor omsorgen for fysisk- psykisk handicappede mennesker. Det ble i år holdt to kursdager, mandag ettermiddag på Rostadheimen og lørdag formiddag på Helgeseter. (Denne siste dagen ble etter jul lagt til tirsdag ettermiddag). Hver av dagene ble slik bygget opp at man innledet med musikk eller eurytmi, hadde så en dobbeltime "teori", som kunne være menneske kunnskap, anatomi/fysiologi, pleie eller andre grunnleggende temaer, -for så å bli avrundet med et kunstnerisk handarbeid. Man har merket det godt at et nytt ansvarselement har kommet inn, en åpning utad - ved de unge seminarister som senere bygger videre på dette første året - som samtidig krever at man også sterkere konsentrere seg på hva som er viktig innad, i arbeidet med elevene. Man må vite å kunne fordele den energi man har til rådighet, uten at kvaliteten i tilbudet blir forringet. Men målet blir jo likevel, for en slik utdannelse, å kunne møte de mennesker riktigere som selv ikke kan stå alene. Og seminaret som er kommet i gang vil fortsette også til høsten (- 79), men da vil vi sikkert ikke kunne la alle praktikanter delta fullt i kursene - det vil medføre en for stor belastning på hjemmene. Og det vil nok vise seg nødvendig at kursgiverne arbeider med et felles tema, foruten kursvirksomheten, - for å samle enkelthetene mer. Og hele tiden må vi spørre oss – virker det vi gjør samlende eller spredende. Det samlende element skulle jo være et allment antroposofisk anliggende, en helende, helbredende impuls som skulle vise seg i alle deler. Og det samlende mennesket er det kunstneriske mennesket som er virksomt i oss alle.

Odd Lindbråten


Om seminaret

Etter pionertiden, hvor de fleste av oss var mer og mindre "selvlært", kom ønsker og behovet for utdannelse også til oss. Vi begynte forsiktig med et første år 1978-1979: Senere hadde vi vekselvis 1 og 2 år. Skoleåret - 1992-1993 kunne vi gjennomføre det 4. avsluttende året av den helsepedagogiske og sosialterapeutiske utdannelsen. Vi hadde 13 vel voksne studenter. Det ble på alle måter inspirerende og bra. Vi måtte benytte mange tilreisende forelesere, det var et stort arbeid å administrere, men det ga så store positive ringvirkninger at det var vel verdt bryet. Seminararbeidet var ikke det vi tenkte på da vi startet opp i 1954. Det var barn vi skulle ta oss av. Mer og mer erfares at arbeidet begynner med oss selv og med den oppvoksende slekt av medarbeidere. Ingenting er selvfølgelig i dag. Bevisstheten setter spørsmål ved alt. Det må læres å stille spørsmål, gi svar og oppfatte svarene. Seminararbeidet er viktig.
Mi Rieber

 

Om fremtiden

Fra vår sjel må vi rykke opp med roten all frykt og gru for det som fremtiden vil bringe oss.
Sindighet med hensyn til følelser og fornemmelser overfor fremtiden må menneskene tilegne seg.
Med likevekt må vi se det i møte som måtte komme fordi det kommer til oss gjennom den visdomsfulle verdensledelsen.
Hvert øyeblikk har vi å gjøre det riktige, og all annet må vi overlate til fremtiden.
Dette hører til det vi må lære i var tid, å leve i full tillit, uten noen som helst sikkerhet for vår eksistens, i tillit til den alltid nærværende hjelp fra den åndelige verden.
Sannelig, på annen måte går det ikke i dag, om vi ikke skal miste motet.

Rudolf Steiner

bakside jubileumshefte